Kristin argumenterer overbevisende for «din jævla fitte», for å vidt som hun
åpner for den mulighet at personen som bruker dette uttrykket, sogner til et
miljø eller en sosiolekt hvor det av en eller annen grunn (bornerthet,
Bergens-bakgrunn, affekt, språklig usikkerhet, hva vet vel vi
utenforstående?) er gangbart å uttrykke seg slik. Men dette kan egentlig
bare Hege selv, og vel også vedkommende korrekturleser, uttale seg om da
det er de, og i første rekke Hege, som sitter med de relevante
kontekstuelle detaljer og følgelig må få siste ord i saken.
Herbert
—– Original Message —–
From: «Kristin Gjerpe»
To:
Sent: Tuesday, June 19, 2001 4:22 PM
Subject: Re: SV: 5 stk tvil (konsekvens mm) – hunkjønnssamsvar
KnutJ kriver blant annet:
>Hva «min, din, sin» angår, er reglene i bokmål skriftlig slik at man godt
>kan velge nøytrale (i denne forbindelse) former som «min, din, sin» når
>slike ord står FORAN substantivet:
>
>10. boka mi, men min el. mi bok
>
>Men det går ikke an å skyte seg inn under denne (ellers så velsignede)
>regelen i en frase som den Hege serverer. Frasen er utpreget vulgær, og som
>sådan selvfølgelig MUNTLIG.
>
>Dermed må man føye seg inn under de reglene som gjelder for MUNTLIG norsk,
>og der er det langt mer vanlig at klare hunkjønnsord – ord som regelmessig
>opptrer med -a i best. form entall – styrer hunkjønnsformer av de fem
>ovenfor nevnte ordene som KAN vise slikt samsvar i det alminnelige bokspråk
>(bortsett fra i bergensmålet).
>
>Ordet det gjelder – «fitte» – er et av de få ordene som Guttu oppfører med
>obligatorisk -a i sin Norsk (illustrert) ordbok.
>
>Konklusjon: Korrekturleseren har rett – her må eiendomspronomenet «din»
>samsvarbøyes med det tilhørende substantivets kjønn, og dermed nå det hete
>
>Di jævla fitte
>
>Heges variant, med «Din ..», vil virke (språklig) støtende.
Knuts lærde resonnement munner ut i en entydig konklusjon. Men iom at
konklusjonen gjelder vårt vaklevorne og høyst fleksible muntlige språk
(sosiolekter) kan vi ikke være for sikre. Når Heges variant faktisk er i
bruk, skal hun ikke da la romanpersonen sin anvende det? Hvor gammel er
denne romanpersonen, hvilket sosialt skikt tilhører han? Kanskje dreier det
seg rett og slett om sånne ting – at de som er under førti eller deromkring
og vil være vulgære (selv om de mulignes er velutdannede og har penger,
forresten ikke den vanligste kombinasjonen) tyr til sånne «språklig
støtende» varianter når de vil støte noen eller bare more? Jeg bare spør.
Kristin (lydhør)