Jeg våknet og strakte meg; jeg strakte armene ut; strakte meg langt i saken;
sletten strakte seg langt, vidstrakt; men det strakk ikke til… Tja, jeg
kan visst ikke strekke meg lenger enn til å innrømme ett tilfelle av
preteritum *strakk*.
Nemlig i det faste uttrykket *strekke til*. Slik: strekke til — strakk til.
I alle andre faste vendinger jeg kommer på i denne vendingen heter det jo
*strakte*:
strekke seg — strakte seg
strekke seg vidt — strakte seg vidt
strekke ut — strakte ut
strekke på seg — strakte på seg
Dette var vel kort, om ikke fyndig. Når Knut Grammaticus kommer på banen,
vil det kanskje vise seg at dette ikke strakk til.
Per tendere
—– Original Message —–
From: «Jon Rognlien»
To:
Sent: Tuesday, November 12, 2002 8:18 PM
Subject: SPM – strakte seg / strakk seg
av en eller annen grunn er denne konstruksjonen usedvanlig vanlig i
min Camilleri, som nå skal rettes etter fjerdegangsvask, og da sier
korrekturleseren:
«en stor slette som strakte seg nesten helt bort til klippene»
mens jeg hadde «strakk», og den ble godtatt av førstevasker.
Og jeg har lest og lest i Guttu og NRO, men egentlig ikke blitt helt klok.
Går det an å si noe kort og fyndig om dette?
jon