I min ungdoms Trøndelag var «sid» ikke bare gangbart, men et høyt skattet
uttrykk når man skulle si at noen hadde en sterk tilbøyelighet i retning av
et eller annet, og da helst noe påfallende som kunne være gjenstand for
godtfolks kommentarer. «Sid te å drekk» var typisk. «Sid te å bannes», «sid
te å krangel» osv. Det var et utpreget muntlig uttrykk, og oftest brukt i
forbindelse med negativ eller problematisk adferd har jeg en følelse av.
Etymologisk vet jeg ikke. Men det må da være ordet sid som betyr lang eller
dypt hengende, f.eks sid kjole. Å være sid til noe må da være det samme som
å være svær til noe eller dryg til noe. Jeg kunne ikke tenkt meg å være sid
foruten.
Erik
At 21:03 11.11.2002 +0100, Eva Storsveen wrote:
>On 11-11-02 20:36, «Eilert Sundt-Ohlsen»
>
> > Selv enkelte middelaldrende blant oss er ukjente med uttrykket..
>
>
>Takk for, Sundt-Ohlsen, nå føler jeg meg enda eldre!
>
>
>Eva