Tusen takk til Knut og Nikolai for å ha oppklart saken (og bekreftet at jeg
ikke er blitt helt språkvill) også Kyrre, selvfølgelig, for sitt engasjement
i saken.
Jeg lurte bare på en liten ting til.
(Som kanskje Knut må svare på)
Jeg innbilte meg faktisk at det å ikke bruke samsvarsvarianten der det er
valgfritt, var mer konservativt enn å gjøre det, men siden Knut snakker som
at dette gjelder i moderne norsk, så får jeg inntrykk av at det er motsatt
(?)
Min forestilling om at det skulle være mer konservativt å ikke bruke
samsvarsvarianten, kan muligens skyldes en av de få tingene jeg fremdeles
husker fra tysk-undervisningen, om at adjektiver i predikatposisjon ikke
bøyes på tysk – (krysset med mine fordommer om at tysk i seg selv skulle stå
nærmere urgermansk enn norsk …)
Vel. Grunnen til at jeg er litt opptatt av hva som lyder mest konservativt,
er at det i visse tekstpassasjer i mitt manus er om å gjøre å høres så
konservativ og språklig snobbete ut som mulig.
e.
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Sunday, October 13, 2002 5:13 PM
Subject: Re: SPM: samsvarsbøyning av adjektiver
Erik Ringen:
> Jeg har fått tilbake en korrektur, hvor vasker påpeker at jeg altfor ofte
lar
> adjektivet stå ubøyd etter substantiver i flertall.
> F.eks. i følgende setning.
>
> «Dere burde nå være overbevist om ….»
> Her vil vasker altså ha «… overbeviste …»
>
> eller
> «Vi er enig om at …»
> hvor hun vil ha «… enige om at …»
>
> Har hun rett?
>
> mvh. e
>
Kyrre Haugen Bakke:
Ja.
Knut Johansen:
Nei, selvfølgelig har vaskeren ikke det man kaller «rett». Hun bare
innbiller seg at det alltid er samsvarsbøyning mellom subjektet og
predikative adjektiver, fordi det er samsvarsbøyning mellom adjektivet og
substantivet i adjektiv+substantiv-fraser. Men sånn forholder det seg ikke
alltid i moderne norsk.
Saken drøftes kort i min yndlingsgrammatikk, Jon Erik Hagen: Norsk
grammatikk for andrespråkslærere (Ad Notam Gyldendal 2000), s. 118, under
den rammende overskriften «Manglende predikativkongruens når predikativet
har komplementærledd».
Begge Erik Ringens eks. faller inn under dette:
> «Dere burde nå være overbevist _om_ ….»
> «Vi er enig _om at_ …»
Det som gjør at vi kan si og skrive «overbevist» og «enig» her (entall!) i
stedet for det ‘logiske’ «overbeviste» (flertall, jfr. «dere» og «vi»), er
at det kommer et utfyllende ledd etter adjektivet – «om at …»
Hagen nevner bl.a. følgende eks.:
1. Vi er kvitt Sofie (Egner)
2. Betty og Maria er lei Ola.
3. Liv og Tore er glad(e) i barna sine.
4. Elevene er klar over at de må lære om norsk
5. Vi er ikke redd deg!
Bare i (3) anfører Hagen at flertallsform er mulig som alternativ.
I Ringens eksempler er flertallsbøyning mulige alternativer, men manglende
samsvarbøyning er helt akseptabelt og Ringen kan ta det helt med ro.
Jeg har ikke noe umiddelbar forklaring på hvorfor manglende
predikativkongruens er blitt akseptabelt her i moderne norsk. Men uansett er
saken den at vi aldri dropper kongruensen i uttrykk som «to redde (flertall)
kattunger (flertall)», «alle overbeviste (fl.) kreasjonister (fl)», «fjorten
glade (fl.)pensjonister (fl.)», «mange leie (fl.) nøtter (fl.)».
Når vi alltid samsvarsbøyer i slike tilfeller, men altså ikke (nødvendigvis)
gjør det i Ringens og Hagens eksempler, viser dette at det er en regel ute
og går, og at det altså av en eller annen grunn er usus å la være å
samsvarsbøye når det kommer et komplemenntærledd etter predikativet.
Manglende samsvarsbøyning er med andre ord begrunnet i det grammatiske
systemet.
Her er nok et spennende eks., denne gangen fra Norsk referansegrammatikk, s.
771:
De var isolerte (flertall, ikke komplementærledd etter predikativ) og låst
(entall, komplementærledd:) fast i sine egne feil.
Her er «låste» uakseptabelt i siste halvpart av setningen.
Knut Johansen