Re: SPM: hollandsk/nederlandsk PRAT, mail-tullJa, Kristin, mailene går mails and mails before I almost sleep, de dumper inn etter forgodtbefinende, litt dumt pga. progresjonen i diskursen.
Takk for lærde utlegninger om den flamske og hollandske malerkunst, meget lærerikt. En belæring av mindre mild karakter fikk jeg den gangen jeg stakk nesen nesten borti den *nederlandske*, må det vel bli, Jan van Eycks besnærende maleri av Arnolfinienes ekteskapelige formæling, det med speilet og alle sexsymbolene, du vet. Særlig den rufsete bikkja. Nåja, jeg tøyde altså tauet foran maleiet, for å granske speilbildet: Ser man virkelig van Eyck selv i speilet? Stående og/å male? Eller er det presten, han som vier dem, man skimter?
*Da* kom vakten anstormende, og faktisk ropende, med opphevelser mot min forskningsmetode; tauene i The National Gallery var strukket slik med hensikt, hevdet han, for å avholde nysgjerrige nordmenn from poking their noses into the Treasures of the British Empire. Eller noe sånt. Det var da jeg burde kunnet ha holdt en forelesning om Flemish Painting. Så takk, Kristin, men du skulle vært på plass i London i 1993 (eller var det i 89?).
Per
—– Original Message —–
From: Kristin Gjerpe
To: O-ringen@eilert.no
Sent: Thursday, December 05, 2002 10:28 AM
Subject: Re: SPM: hollandsk/nederlandsk PRAT, mail-tull
Tommy Watz skriver (men meldingen fikk jeg først nå. Er det flere som har problemer med o-ringen mailer? At de kommer dumpende inn mange timer senere?)
O-ringen har i dag hatt en meningsutveksling gående vedr. bruken av «hollandsk» og «nederlandsk». Så vidt jeg husker var det (Unge) Bøe Lindgren som opprinnelig luftet denne problemstillingen i et spørsmål rettet til plenum. Til tross for de skråsikkert overbevisende og høyst autoritative innlegg som er kommet inn så langt, kan jeg ikke annet enn gi min fulle tilslutning til hans tvilrådighet her. Også for meg har ordet «nederlansk» en moderne klang, og også jeg forbinder det umiddelbart med hurtigløp på skøyter (fra Veerkerk til Potsma), mens en hollansk krukke for meg aldri vil bli noe annet enn en «hollandsk krukke». For ikke å snakke om «Den flyvende nederlenderen» jeg aldri vil klare å forestille meg uten orange trikot…
Det er ikke helt lett å våge seg ut på O-ringen. Det var ikke meningen å virke unødig skråsikker og autoritær i forsøket på å oppklare forskjellen mellom nederlandsk og hollandsk. Mer beklagelig er det at jeg sannsynligvis lot poengene drukne i detaljer. Jeg refererte til norsk kunsthistorisk språklig praksis, helt innarbeidet. Poenget er at det faktisk er noe enklere på «utenlandsk» (engelsk og italiensk, i hvert fall), nettopp fordi de – som Tommy bemerker – ikke har vårt adjektiv «nederlandsk». Hadde spørsmålsstilleren Frydenlund med én gang sagt hva han oversatte («Dutch masters»), ville vi jo alle kunnet bifalle hans oversettelse. Tvilrådigheten hans ble sådd av korrekturleseren og forplantet seg videre til oss fordi det på norsk også finnes noe som refereres til som «nederlandsk maleri» (korrekturleserens valg), det være seg eldre eller nyere. I tillegg har vi altså «flamsk maleri». På engelsk kun «Flemish» om de gamle nederlandske mesterne som ikke er hollandske. Fordi det var snakk om «de gamle svære gutta», mestere, var det naturlig å tenke lenger tilbake enn moderne nederlandsk kunst. Dermed de noe krøkkete historiske utlegningene, som helt sikkert hadde kunnet bli langt mer innfløkte hvis vi også hadde tatt oss bryet med å finne ut hvordan nordmenn eller dansker på 1600-tallet omtalte Rembrandt, for eksempel. Som hollender eller nederlender? Allerede mester? For så vidt som Frydelund vel ikke har sagt noe om hva slags tekst han oversetter – en engelsk fortelling fra 1700-tallet, kanskje? – hadde ikke dét nødvendigvis vært irrelevant.
Å angripe denne type geografisk-historisk navnsettings-problematikk prinsipielt virker på meg både uoverkommelig og unødvendig. Det italiensk-sveitsiske eksemplet til Tommy viser hvor spesielt hvert tilfelle kan være.
K
Faktisk stod jeg, for et par år tilbake, midt oppe i den samme problematikken – helt uten å vite det, før manuset kom tilbake fra vask. Det er mulig at Kristin Gjerpes oppslagsverker krøller seg i gremmelse, men i min oversettelse (for Tore Stubberud og hans lille forlag Valdisholm) av Edmondo De Amicis’ OM VINENS PSYKOLOGISKE VIRKNININGER – et kåseri holdt i begynnelsen av 1890-årene en gang – ble såvel Jan Havickzoon Steen som Bartholomeus van der Helst omtalt som «hollandske» malere. Og det rett og slett fordi utgangsteksten var italiensk, og fordi man på italiensk ikke har noe adjektiv tilsvarende «nederlandsk». Jo visst, de kaller Nederland for Paesi Bassi, mens «nederlansk» er og blir olandese! Og dessuten spurte (og spør) jeg meg – opprettholdt man, i Norge, dette skillet på De Amicis’ tid – mot slutten av det 19. århundret? Hvilke betegnelser opererte man med (her/der?) på den tiden da disse malerne virket – 1600-tallets omskiftelige Europa? Skal man i en skjønnlitterær oversettelse (det være seg i nyere eller eldre tekster) på død og liv rette seg etter de siste distinksjonene kunsthistorikere av i dag måtte være blitt enige om?
Dette leder meg – omsider! – over på mitt eget lille problem, som også angår problematikken «hvor nøyaktig/up-to-date/to-the-point/you-name-it skal man være?» Det gjelder stadig Fleur Jeaggy (som fremdeles er av sveitsisk herkomst, men skriver romaner på italiensk for et italiensk lesepublikum) og hennes roman PROLETERKA. Her omtaler hun en folkedrakt/bunad («Tracht») fra ARGOVIA. Argovia er det italienske navnet på kantonen som på tysk heter Aargau. Gjennom nettsøk har jeg funnet ut at dette er en av Sveits’ nordlige, til Tyskland grensende, kantoner, der majoriteten av befolkningen er tysktalende. (Men en riktig så festlig italiensk radiostasjon har de: «Radio Argovia». Beklager, Jon, men jeg gikk glipp av intervjuet med deg på P2, om Viskovitsj og alle dyrene, på grunn av den!) Nåvel… Jeg ville neppe ha kommet på tanken om å innføre det franske navnet på dette landområdet, Argovie, og det blir vel til at jeg benytter det tyske Aargau, siden forfatterinnen er opptatt av å gi sin italienske roman en viss tysk «flair». Men jeg opplever på ingen måte dette som opplagt eller innlysende, og jeg er ikke i stand til å se at det skulle være noen automatikk i dette. Her etterlyses, med andre ord, andres erfaringer og synspukter. Hva gjør man i tilfeller som dette…? Kryssende/overlappende språkområder…?
Til slutt et helt konket spørsmål. Google-søk på ordet LANDHELMI (= kursivert «sveitser-tysk» i Jaeggy’s roman) gav 0 – null – som resultat. Forsøksvise endringer av stavemåten bragte meg langt inn i Tristan-&-Isolde-myten – men så vidt jeg vet spilte Tristan harpe, og ikke horn (corno) som Jaeggy «oversetter» dette med. Kan dette være en dialektal benevnelse på de så berømmelige «alpehornene»? Noen der ute som vet ? Noen der ute som fremdeles leser alt dette – ???
Go’nafta,
Tommy
—