Bård Kranstad skriver:
«Både «ringmerkete»og «ringmerkede» er tillatte former. Ordet er et adjektiv dannet av partisippet av verbet «å ringmerke». Alle adjektiver som slutter på -et og er dannet av svake verb, har valgfri -ete eller -ede-endelse i flertall eller i svak form. For dette adjektivet, og mange andre adjektiver av samme type, er dessuten formen «ringmerka» tillatt.»
——— Kommentar: Jo, dette er riktig etter den offisielle bokmålsnormalen. Valgfriheten -ete/-ede kom så vidt jeg husker inn med 1981-normeringen. Jeg er temmelig sikker på at den ikke var der i læreboknormalen av 1959, som gjaldt da jeg gikk på gymnaset og studerte norsk.
Problemet er at det ikke altid er samsvar mellom den offisielle bokmålsnormalen og den normen sikre tekstprodusenter bestreber seg på å følge på grunnlag av sine leseerfaringer. Det synes jeg gjelder på dette punktet.
En grei regel å følge i valget av -ete/-ede i adjektiver på -et, er å velge endelsen -ede når ordet _kan_ sies med -a i dagligtale – altså /ringmærka/, å ja: ringmerkede.
— Disse adjektivene er (som regel) dannet av perfektum partisipper av verb.
Adjektiver som kan skrives enten med -et eller -ete i ubestemt form, som «fillete», «skabbete»: «en fillet(e) dress», «en skabbet(e) bikkje» – beholder så -t-en i bøyde former hvor den utlydende -e’en må være med.
— Disse adjektivene er dannet av substantiver, med avledningsendelsen -et/-ete, jf. nynorsk -ut.
Se nærmere i Veiledning foran i Guttu: Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, pkt. 4.4.1.
Den _andre_ valgfriheten — -et/-a (og -ede/-a) — skriver seg i og for seg fra 1917, men kom først for alvor inn i bokmålsordlistene fra og med 1938-normalen. Noen _faktisk_ valgfrihet dreier det seg naturligvis ikke om; former som _ringmerka_ lar seg i praksis ikke bruke i normalprosa på bokmål, men de er greie å ty til for å markere lavstil.
(I dagligtale er det noe annet, men her snakker vi jo om skrift.)
Hele systemet med valgfritt -et/-a i verb som kaste – kastet – kastet (altså presumptivt i alle verb i den aller største bøyningsklassen) er en ren skrivebordkonstruksjon.
Den slags skrivebordskonstruert valgfrihet er det fullt av i den offisielle bokmålsnormalen, tenk bare på slikt som at bestemt form flertall på -a er likestilt med bestemt form flertall på -ene i _alle_ intetkjønnsord. I virkeligheten er endelsen -a bare brukelig på et fåtalls ord i normalprosa (barna, beina/bena og noen til). Ellers fungerer formene med -a (lika, epla, biblioteka, fellesskapa) naturligvis bare som signal om lavstil.
En skrivebordskonstruksjon av en litt annen karakter er valgfritt -ing og -else i så å si alle verbalsubstantiver: forkortelse/forkorting, bekjempelse/bekjemping, selvfornektelse/selvfornekting, utgivelse/utgiing osv. i det uendelige.
Her – og på lignende punkter – trengs det en storrengjøring i bokmålsnormalen før den kan bli et brukbart redskap for skrivende mennesker.
Man kunne kanskje ha ventet at Norsk Språkrådet hadde tatt denne storrengjøringen i forbindelse med sitt forslag til revisjon av bokmålsnormalen i februar i år. Men det er ikke tilfellet.
Knut Johansen