Jon Erik Lindgren skrev:
| Okay, jeg blottlegger muligens her min uvitenhet for gud vet hvilken gang,
| men her kommer det:
|
| «Det er svært sent når jeg skriver dette.» (skriver jeg)
|
| Manusvasker vil ha: «Det er svært sent da jeg skriver dette.»
|
| For meg høres det horriblet feil ut! Har dette noe med dramatisk presens å
| gjøre? Er jeg helt på jordet? Kanskje til og med på feil jorde?
|
| (Patrick McGrath: Spider)
—– Nei, vaskeren har nok rett; etter reglene i det alminnelige bokspråk skal det være «da» her.
— Saken er at den da/når-regelen vi lærte på skolen, er ikke så lite villedende eller i hvert fall utilstrekkelig. Jeg skal derfor ikke gjenta den her, men i stedet forsøke å forklare hva det er som bestemmer valget av tidskonjunksjoene «da» og «når» på en annen måte, og så illustrere hele greia med noen eksempler.
Regel:
Tidskonjunksjonen «da» brukes til å betegne en tildragelse som er henlagt til selve handlingstiden.
Tidskonjunksjonen «når» betegner to forskjellige ting:
a) gjentatte eller vanemessige tildragelser innenfor et større tidsrom, og
b) en fremtidig tildragelse
Hvilken grammatisk tid (‘nåtid’ eller ‘fortid’) verbet i setningen står i, spiller ingen rolle.
Eksempler:
— Da (en tildragelse henlagt til handlingsstiden)
Det var svært sent da jeg skrev dette
Det er svært sent da jeg skriver dette
Da han hadde gått en stund, fant han et skrin
Da han har gått en stund, finner han et skrin
— Når
— a) en gjentatt eller vanemessig tildragelse
Det er nesten alltid sent når jeg skriver
Det var nesten alltid sent når jeg skrev
Når han hadde løpt en time, strakte han alltid ut
Når han har løpt en time, strekker han alltid ut
— b) en fremtidig tildragelse
Når hun kommer, vil han være der
Når hun kom, ville han være der
Når moren har/er kommet hjem, vil han be om hundre kroner
Når moren hadde/var kommet hjem, ville han be om …
—— Dette er logisk og greit nok og hadde ikke voldt problemer hvis det ikke var for én ting: I norsk udressert talemål brukes konjunksjonen «når» svært ofte, ja nesten alltid, også der det alminnelige bokspråk krever «da». (Jfr. svensk, som klarer seg med «när» over hele linjen.) — «Da» brukes som tidsadverb («Da kom jeg»; «Han sa det da»).
For mange er det dermed slik at bruken av «da» eller «når» krever en innlæring av en annen type enn den som utspiller seg når man lærer seg å snakke morsmålet sitt.
Fordi regelverket i skrift ikke har noen klangbunn i regelverket i talen, kan det lett oppstå ikke bare tilfeldige feil i anvendelsen av reglene, men også feil i selve innlæringen av dem. Den mest utbredte feilen av den siste typen er troen på at valget av «da» og «når» har noe med verbets grammatiske tid (‘nåtid’ eller ‘fortid’) å gjøre.
Som vist ovenfor har det altså ikke noe med det å gjøre. Derfor er det heller ingen grunn til å bringe ‘dramatisk’ eller ‘historisk’ presens inn i forklaringen. Det avgjørende er hvordan tildragelsen står i forhold til den aktuelle handlingstiden.
Hvis det lyder enklere, kunne vi isteden si at «da» i bisetningen betegner noe som utspiller seg samtidig med noe annet, mens «når» betegner noe som enten utspiller seg over lengre, ofte ubestemt tid, eller noe som utspiller seg i fremtiden.
Knut Johansen