Min 1909-versjon (oversettelsen av 1904) har: «jeg skaffede mig Sangere og
Sangerinder og Menneskenes Børns Lyst, Hustru og Hustruer.» (Præd. 2.8),
1930-oversettelsen altså «jeg fikk meg sanere og sangerinner og det som er
menneskenes lyst, en hustru og flere.» 1988-oversettelsen til
Wisløff/Berg/Gilbrant tilsvarer 1930-versjonen (som den jo bygger på),
bortsett fra tegnsettingen (og at det heter «Predikanten»). Predikaren,
1917-översättningen (modernisert 1960-utgave), har: «jag skaffade mig
sångare och sångerskor och vad som är människors lust: en hustru, ja,
många».
En rask sjekk med Bibelselskapets T.J. Sagrusten avdekker at det hebraiske
forelegg kommer den svenske versjonen nærmest. Etter Sagrustens mening, da.
Man kan kanskje hevde at «många» nærmer seg «kvinner og atter kvinner», men
mistanken om at våre moderne bibelgjendiktere har vandret på wildne weye
forsterkes for hver gammel bibelversjon man finner frem fra sin bokhylle.
Versjonen med «kvinner og atter kvinner» er altså Bibelselskapets fra
1978/85, der Predikeren forøvrig heter Forkynneren, i pakt med
Bibelselskapets idiomatiske filosofi. Norsk Bibelforlags King
James-inspirerte og temmelig anakronistiske, sterkt konkordante oversettelse
av 1997 (altså konkordant vis-a-vis The Authorized Version, ikke
grunnteksten!) har heller ikke kvinner og atter kvinner.
Man kan si at det er kommet like mye dagligspråk inn i bibelen som
bibelspråket har preget dagligspråket. Det begynte med Wycliffe på
1300-tallet, fortsatte med Erasmus Rotterodamus og Tyndale (King James’
Bible) og Luther, ikke sant. I tilfellet «kvinner og atter kvinner» er så
vidt jeg vet følgende personer ansvarlige for å ha hatt den
wildenweyskinspirerte talemåte i bakhodet: MF-professorene Sverre Aalen og
Magne Sæbø med mannskap, for nynorskversjonen Olav Farestveit, Per Juvkam og
Ole Øverland Gjerde. Men om «kvinner og atter kvinner» heter så på nynorsk
er vel tvilsomt.
PQ
—– Original Message —
From: «Tom Lotherington»
To:
Sent: Thursday, February 06, 2003 10:39 PM
Subject: PRAT:kvinner og atter k
> Predikeren inspirert av Wildenvey?
> Eller bibelsk sampling?
> Jeg vet at sånt kan skje: en oversetter benytter en vending, et uttrykk,
> uten full bevissthet om hvor det stammer fra. Jeg brukte en gang tankeløst
> (1971) formuleringen en død i skjønnhet, og fikk vite at dette ibsenske
> uttrykket var anakronistisk i fransk klassisisme. Nå ser jeg at vår
moderne
> bibelversjon, Predikeren (eller Forkynneren) bruker et uttrykk Wildenvey
har
> skapt. Eller har han ikke det?
> Kvinner og atter kvinner/ det er meg all livets musikk. (HW 1908)
> Predikeren/Forkynneren 2,8: Jeg skaffet meg sangere og sangerinner/ og det
> som er mennenes lyst,/ kvinner og atter kvinner.
> Eldre bibelversjoner og oversettelser til andre språk tyder på at meningen
> kommer klart frem i denne måten å si det på. Vi skjønner hva forkynneren
og
> hans oversetter mener! Men har han (oversetteren, en teolog) tatt
> formuleringen fra Wildenvey? I så fall, sannsynligvis, uten å være seg
lånet
> bevisst.
> Jeg holder en ørliten åpning fri for den mulighet at Wildenvey ikke var
den
> første som sa Kvinner og atter kvinner.
> Men helst vil jeg tro at Wildenvey med dette lille diktet, hyppig sitert
> gjennom 95 år, skapte et munnhell som gled inn i språket uten å etterlate
> spor av opphavsmann. Slik at selv teologer på menighetsfakultetet kan ta
det
> i bruk uten å skjemmes over hvilken selvbestaltet hedning det stammer fra.
> Dette ville bevise tesen om at dikteren nyskaper språket (ofte brukt som
> argument for statlig støtte til litteratur). Før dette het det: jeg fikk
meg
> sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere.
> Dette er PRAT og ikke SPM, men spørsmålet er likevel: Kan noen tenke seg
at
> akkurat denne formuleringen er eldre enn Wildenvey?
> Nytt under solen, jag etter vind,
>
> Tom Lotherington
> 21 92 97 90 – 971 861 48 – 23 10 37 84
>
>
>
>