Interessant lesning igjen, Knut!
Uten at jeg ønsker å invitere til en generell utveksling av anekdoter
her, må jeg få nevne at jeg i en særskilt vanskelig oversettelse for
et forlag som står ditt hjerte spesielt nær, ba om, og fikk, tilsagn
om forhøyet honorar – utregnet på en bestemt måte. Men da honoraret
kom, var det faktisk MINDRE enn normalen. Deretter fulgte en sur
korrespondanse, og endelig utbetaling av det «mellomværende» opp til
normalhonorar – men aldri det avtalte tillegget.
Hadde jeg det skriftlig? Nei. Baserte jeg meg på en forventning om at
idiotisk borgerlig/liberal ridderlighetskodeks skulle føles
forpliktende for «kunden»? Ja. Var jeg dum? Vel, ihvertfall ung.
Men dette er jo en annen sak. Du skulle vært litt tøffere i
begynnelsen, og ikke røpet at du var veldig hypp på den jobben,
kanskje. Jeg tror det viktige her er at oversettere begynner å forstå
seg selv som en BEGRENSET RESSURS. Det er ikke sikkert Cappelen ville
klart å finne noen i det hele tatt til å oversette tasmania-boken.
Det står IKKE hundrevis i kø der ute, og de fleste kyndige har
fulltegnet ballkort langt inn i framtida.
Men vi må ha «is i magen» nok til å si at vi ikke gidder ta jobben –
f eks dersom vi ikke får 20% (det er helt vanlig, har jeg etterhvert
skjønt, å gi inntil 20% tillegg for vanskelighet – derfor bør man
begynne der, og evt forhandle seg ned til 15, 12 eller 10%). Jeg
opplevde nylig noe slikt med et annet stort forlagshus. De var
desperate etter å skaffe en oversetter, og jeg visste at «de hadde
gått runden». Så jeg argumenterte slik: Skal jeg ta denne jobben, må
jeg si nei til andre ting som jeg tjener mer fornuftige honorarer på
(filmtekst) og det har jeg ikke råd til. Forlaget svarte med alt det
vanlige mølet om at sånt ikke gikk an, at oversatt har en presset
totaløkonomi, at oppdraget var særlig interessant osv osv. Da svarte
jeg – «Helt enig, alt er helt supert, tusen takk for at dere viste
meg den ære å spørre meg, men jeg kan ikke. Beklager. Hvor skal jeg
sende manus?»
Og da kom tilsagnet. (En annen ting er at det ble en masse rot av det
etterhvert, de glemte å utbetale forskudd, glemte å si fra til
Kulturrådet, glemte den høye satsen, glemte disketthonoraret, osv
osv. Men jeg fikk penga mine til slutt.)
Jeg mener at det aller viktigste her er at vi må begynne å forstå oss
selv som ikke all verdens mange, og legge et visst press. Med is i
magene våre. Når det gjelder forlagets henvisning til kontraktens
begrensninger mot tillegg er den latterlig – og i klasse med det
underlige faktum at INGEN har hørt om disketthonorar, til tross for
at de utbetaler det hver gang de blir bedt om det…
j
At 18:50 +0100 16.03.03, Knut Johansen wrote:
>I vinter har jeg jobba med en klinisk vanskelig romanoversettelse,
>en praktfull roman av en ung tasmansk forfatter – Richard Flanagan:
>»Gould’s Book og Fish». Da jeg påtok meg oppgaven, gjorde jeg
>forlaget (Cappelen) oppmerksom på at dette var en helt spesiell
>jobb, og at jeg – nærmest som en gestus – villa ha 10 % ekstra for
>jobben. Det fikk jeg ikke.
>
>Det artige i sammenhengen er at to norske forlag konkurrerte om
>rettighetene, og at agenten/forfatteren faktiske forlangte CV for
>oversetteren som en garanti for at boka kom i de rette hender
>oversettermessig. Dette innebærer at det ikke var noen hemmelighet
>at oversettelsen var spesielt krevende, stilistisk osv.
>
>På grunnlag av en antydning i korrespondansen og telefonsamtalene og
>honorarspørsmålet, sendte jeg, som en slags prøveballong, en faktura
>med endelig manus, hvor jeg ba om pluss kr. 7200 for nærmere
>spesisfisert ekstraarbeid med navn på tasmanske fisker, fugler,
>pungdyr, trær og busker, alt sammen arter og slekter SOM IKKE HAR
>NORSKE NAVN, samt australsk straffangeslang anno 1830 (timepris:
>altfor beskjedne kr. 200, og alt i alt helt uten samsvar med den
>reelle tapte arbeidsfortjeneste sammenlignet med andre normalt
>_vanskelige_ jobber, som jeg anslår til 25-30.000 – ut fra omfang
>400 sider).
>
>Dette ble også avslått. Det er noen uker siden nå, men saken piner
>meg fremdeles, ikke minst fordi jeg nettopp har mottatt vasken,
>utført av en inkompetent språkpave av nederste skuffe – nok en
>fornærmelse, altså.
>
>Jeg orker ikke å bære dette alene, og hitsetter derfor – anonymisert
>- svarbrevet fra forlagets sjefredaktør vedrørende honorarkravet:
>
>
>»Kjære Knut,
>
>Da vi skrev kontrakt om denne oversettelsen, ville du ha et førhøyet
>honorar pga oversettelsens vanskelighetsgrad. Det avslo vi, med den
>begrunnelse at oversetterforeningens avtaler ikke gir rom for å
>forhandle om pris pr ark. Så vidt jeg har forstått er det
>medlemmenes ønske å slippe å forhandle om hvert enkelt honorar. Mitt
>synspunkt er at det ville tjene oversetterfaget som sådan at vi fikk
>rom for å forhandle fram en lavere arkpris for enklere oversettelser
>og høyere priser for vanskeligere oversettelser. Men slik er det
>altså ikke, derfor ønsker heller ikke vi å gå inn på diffrensierte
>honorar.
>
>Jeg har i enkelte tilfeller rådet oversettere til enten å søke
>foreningen om støtte til gjennomlesning av ekspert (det gis inntil
>kr 5000 om jeg husker rett) eller betale for slik
>ekspertgjennomlesning selv. »
>
>—- Betale for slik ekspertgjennomlesning SELV! Jøss.
>
>Videre:
>
>»Jeg har ikke problemer med å forstå at oversettelsen av GOULDS
>FISKEBOK har vært vanskelig og krevende arbeid, det jeg derimot har
>litt vondt for å forstå er at ikke navn på fisk, planter og dyr er
>en del av oversettelsen og skulle honoreres særskilt. Det har jeg
>ikke opplevd tidligere og jeg finner det vanskelig å godta.
>
>Jeg forslår derfor at vi betaler deg 10 timer a kr 200, dvs kr 2000
>for arbeidet med å finne frem til australsk slang som vel må ha vært
>det arbeidet som vanskeligst lot seg løse ved hjelp av oppslagsverk.»
>
>
>– Jeg sa selvfølgelig neitakk til dette skambudet, og svarte som
>følger (noe svar på dette har jeg overhodet ikke mottatt, og takk
>for det):
>
>
>»Kjære XXX,
>
>Takk for svar om ekstra honorar. Jeg er selvfølgelig skuffet over
>konklusjonen, men tar det til etterretning. Noe beløp på kr. 2000 er
>jeg imidlertid ikke interessert i å motta, det er altfor mye ute av
>proporsjoner med hva jobben som helhet har kostet meg av
>ekstraarbeid.
>
>I forhold til en normalt krevende (altså ikke lett!) jobb har denne
>tatt så mye tid at det dreier seg om tapt mulig arbeidsfortjeneste
>på 25-30.000 kroner. Dette var jeg klar over på forhånd, men fordi
>jeg betraktet romanen som en kunstnerisk utfordring, og fordi jeg
>mente jeg satt inne med den kompetanse som trengtes for å prestere
>en norsk versjon på høyde med originalen, sa jeg likevel ja, vel
>vitende at jeg stort sett måtte bære det nevnte tapet selv. Sånn er
>jo engang denne jobben.
>
>Når jeg foreslo en kompensasjon på + 10 % av normalhonorar, var det
>nærmest for på be forlaget om en slags gest – en håndgripelig
>anerkjennelse av ekstra stor vanskelighetsgrad og av mine
>forutsetninger for å kunne løse en så vanskelig jobb
>tilfredsstillende.
>
>Muligheten for å forhandle om høyere (og lavere) honorar fremgår
>ellers av «Avtale om normalkontrakt for oversettelser» av 9. februar
>1995 (NO, NFFO, Forleggerforeningen), se annet ledd under avsnittet
>»Honorarvilkår».
>
>
>Siden det altså er Cappelens policy ikke å gå over normalsatsen, av
>grunner du har redegjort klart og tydelig for, håpet jeg så på en
>annen løsning – en faktura for dokumentert ekstraarbeid.
>
>Når jeg tar med de fire første punktene i fakturaen, er det fordi
>det dreier seg om fenomener hvor man ikke vil finne svar i noen
>oppslagsverker, rett og slett fordi disse fenomenene ikke har norske
>navn.
>
>Det man må gjøre i slike tilfeller, er først å konferere
>oppslagsverkene for å avklare om norske navn finnes eller ei – slett
>ikke noen enkel jobb i slike tilfeller. Hvis de ikke har norske
>navn, må man finne de latinske navnene, lese det man kan finne om
>artene og slektene, så forsøke å lage troverdige norske navn, som
>for all del ikke må være brukt på andre arter eller slekter i norsk
>nomenklatur (dobbeltsjekking må altså til).
>
>I tilfellet med fiskene, som spiller en så sentral rolle i romanen,
>valgte jeg også å konferere med en spesialist – hvilket innebar
>utarbeidelse av lister med de engelske navnene brukt i romanen samt
>mulige synonymer, vitenskapelige navn, forslag til norske navn, med
>begrunnelse. (På grunnlag av disse opplysningene kunne den
>forekommende spesialisten si seg godt fornøyd med mine løsninger.
>Uten disse opplysningene vet jeg ikke om vedkommende ville ha
>hjulpet meg gratis, eller ville ha kunnet hjelpe meg i det hele
>tatt.)
>
>Et ekstra problem her var at Flanagan faktisk i en del tilfeller
>ikke bruker gyldige engelske navn, men oppdiktede navn, som så igjen
>spiller en stor rolle i selve fortellingen. Dette gjelder f.eks.
>»the kelpy», som grundige undersøkelser fra min side avslørte som en
>av flere «parrot fish», norsk: «papegøyefisk». Ut fra en analyse av
>den litterære sammenhengen har jeg så kalt den «tarenøkken».
>
>Arbeidet med fuglenavnene og navnene på trær og planter var av
>lignende karakter, selv om eksperthjelp sjelden ble påkrevet.
>
>Dette bare for å antyde hva ekstraarbeidet dreier seg om. For all
>del — jeg synes den typen arbeid er veldig spennende. Men jeg er
>ikke i tvil om at den slags uten videre ville blitt honorert ekstra
>dersom det hadde dreid seg om en naturgeografisk sakbok. — Når man
>ikke finner det rimelig å honorere slikt i forbindelse med
>skjønnltterære oversettelser, kan det virke som en oppfordring til
>tidsbesparende fusk og juks, men jeg kan ikke tenke meg at det er
>tanken bak denne policyen.
>
>Vel, jeg lærte nå en masse om tasmansk zoologi og botanikk under
>denne prosessen, og der er jo heller ikke noen liten gevinst.
>
>Det samme kan jeg si er tilfellet med hele jobben, den litterære
>siden av saken altså, hvor gevinsten er den at jeg har fått utvidet
>mitt ordforråd kraftig, og ikke minst mitt forråd av stilistiske
>virkemidler på mange plan.
>
>Så for all del, takk for en spennende oppgave. Jeg krysser fingre og
>håper at bokklubbene ser verdien i boka, og at den materielle
>gevinsten kommer den veien.
>
>Vennlig hilsen
>
>Knut J.»
>
>
>Innvortes kokende av raseri
>en fin søndag på Harestua,
>
>Knut Johansen