Re: PRAT biscuits + mer prinsipielt
Det Tone Formo skriver om mitt valg av «pannerkaker» for «æbleskiver» i Ib Michaels roman «Kejserens atlas» går på min ære løs, derfor kan jeg ikke la det gå upåtalt. (Tones innlegg siteres nederst i dette innlegget.)
Men først et par ord om biscuit-saken: Jeg skrev uttrykkelig i mitt innlegg om Hege Hammers problem at hun er den eneste som kan avgjøre om en løsning i tråd med mitt forslag – pannekaker – er brukbart. Jeg brukte formuleringen: Det er hun som har skoen på. Med dette mente jeg at det er hun som hvordan romanteksten er som helhet og hvilken rolle «biscuits» og andre amerikanske matretter spiller i denne helheten og hvilke oversettervalg dette har naturliggjort eller fremtvunget. Jeg skrev også at det godt kunne være at _(mais)sirup_ og _scones_ kunne være en god løsning.
Når jeg fremkastet en mulig annen løsning, med bortkastet informasjon hva «biscuits» angikk, var det fordi dette før hadde vist seg å være en god løsning i forbindelse med et annet fryktelig vrient biscuit-problem – «sausage and biscuit», som diskusjonen viste kunne dekkes av «frokostburger».
— Så var det Tones angrep på min oversetter-ære. Hun insinuerer at jeg driver med – eller i hvert fall nærmer meg – det hun kaller adaptasjon, som i sin tid var vanlig i barnebøker. Sitat:
«Før i tiden drev man med adaptasjon, særlig av barnebøker. Alt skulle være så enkelt og liksom foregå i nabolaget alt sammen. Derfor foregår handlingen i Per Pusling i Tøyenparken og Jo Tenfjord puttet inn noe om at barna i Bakkebygrenda hadde en mor som var svensk som forklaring på snurrige påskeskikker.
Vi får ikke gå så langt når vi «skriver bøkene på norsk» at vi gjør dem norske også. Da blir noe av vitsen med å oversette utenlandsk litteratur borte.»
Dette er i og for seg en interessant diskusjon. Men i forbindelse med mitt valg av «pannekaker» for «æbleskiver» er dette med respekt å melde det rene tøv.
Jeg presiserte i min redegjørelse for dette bestemte konkrete valget at jeg valgte pannekaker FORDI dette bakverket – med masse syltetøy og sukker – kan bære noenlunde den samme emosjonelle/etnografiske informasjon som «æbleskiver» — i en DANSK guttunge-bestemor-sammenheng.
Jeg skrev også at jeg hadde drøftet saken med forfatteren selv, og at han var skjønt enig i løsningen.
Tone bør forstå følgende: Det er jeg som har hatt skoen på. Det er jeg som kjenner denne romanteksten i sin helhet, og som derfor etter mye grubling kom til den konklusjon at det ville se totalt kørka ut med et ord med fremmed ortografi og eksotisk virkelighetsreferanse – «æbleskiver»- i et par små tekstavsnitt hvor det var en helt alminnelig dansk sjuåring og hans følelser ved å være hjemme hos bestemora si som var fokusert i teksten. – Med skoen på innså jeg også at det norske ordet «munker» ikke ville gi den riktige totalinformasjon.
Da jeg valgte «pannekaker», var det ut fra en romanmessig, kunstnerisk vurdering av teksten, ikke for å få det til å se ut som om handlingen foregikk i Norge. Det var selvfølgelig denne _romanmessige_ vurderingen Ib Michael sa jeg enig i og støttet. (Vi har samarbeidet gjennom 12 år med 7 romaner; jeg vet svært godt hva slags romanmessige ideer han har, og han vet at jeg til enhver tid, ned i minste detalj, har det kunstneriske uttrykk for øye. Når jeg og Ib Michael diskuterer detaljer av denne typen, er det romanens beste vi brenner for. Det dreier seg ikke om noe så tåpelig som å glatte ut rynker som kanskje kunne sjenere den norske leser i sin alminnelighet eller den slags.)
Om Tone har rett i sin formodning om norske leseres kjennskap til det danske ordet «æbleskiver» og ordets referanse, har jeg ingen formening om, og jeg vet heller ikke hva hun bygger sin antagelse på:
«norske lesere flest forbinder æbleskiver med noe dansk og hyggelig (selv om de kanskje ikke vet akkurat hva det er), og her synes jeg han alminneliggjør teksten ved å la guttene gå til bestemor og få servert pannekaker.»
Selv har jeg hands-on-kjennskap til bakverket, jeg har selv stått og stekt æbleskiver på et kjøkken på Langeland (hvor jeg bodde i 6 år), og jeg vet inderlig godt hvilken emosjonell/etnogrfaisk rolle bakverket spiller i dansk sammenheng.
Det bidrar også til at jeg føler meg kompetent til å avgjøre om det er nødvendig å bevare ordet i sin opprinnelig, danske form i en konkret tekstsammenheg, eller om det ikke er det.
Men Tone snakker altå ikke om konkrete tekstsammenhenger og har ikke den kollegiale anstendighet å ta utgangspunkt i at det er jeg, ikke hun som har skoen på. Hun skriver – som en helt generell, almengyldig påstand:
«Ved å beholde æbleskivene, ville han (KJ) beholdt bildet av det lune, danske – og er ikke det viktig, da?»
Alvorlig talt: Hvordan _vet_ Tone at det er maktpåliggende i disse tekstavsnittene å beholde bildet av det lune danske?
Jeg vil ikke forsverge at jeg en gang i fremtiden i en eller annen dansk oversettelse vil komme til den konklusjon – med skoen på – at «æbleskiver» må gjengis med «æbleskiver».
Men i dette tilfellet konkluderte jeg altså med at det ville svekke teksten, skade romanen kunstnerisk. Hvordan jeg resonnerte rundt dette, har jeg forklart i det innlegget som Tone kommenterer, og jeg nøyer meg derfor med å henvise til det.
Når alt dette er sagt, må jeg tillegge at jeg betraktet Tones betraktninger som et nyttig _innspill_ den gang jeg ba O-ringen om synspunkter på dette. Det jeg synes er overraskende, ja utidig, er at Tone later til å mene at _hun_ vet best, nå, på fritt og ganske generelt grunnlag, uten å ha hatt hendene på teksten.
I all vennskapelighet og i kollegial ånd,
Knut Johansen
TONES INNLEGG:
I de to eksemplene som har vært drøftet her, sirup og pannekaker, synes jeg 1) at Hege har tilført teksten noe ved å velge maissirup og 2) at Knut har fratatt teksten noe ved å velge pannekaker fremfor æbleskiver.
Som jeg har påpekt for herr Johansen ved en tidligere anledning, tror jeg norske lesere flest forbinder æbleskiver med noe dansk og hyggelig (selv om de kanskje ikke vet akkurat hva det er), og her synes jeg han alminneliggjør teksten ved å la guttene gå til bestemor og få servert pannekaker. Ved å beholde æbleskivene, ville han beholdt bildet av det lune, danske – og er ikke det viktig, da?
Når Hege derimot erstatter merkenavnet på sirupen og erstatter det med maissirup, som er hva det dreier seg om, tilfører hun for det første, som hun selv skriver, sørstatskoloritt, og for det andre skjønner leserne da at det dreier seg om en sirup av den flytende typen som man heller, ikke smører, på.
Til Knut om at norske lesere ikke vet hva scones er heller, vil jeg protestere. Norske lesere har gått i norsk skolekjøkken, og der har de lært å lage scones. Og de som fulgte med i timen, vil også vite at det dreier seg om bakepulver- og ikke gjærbakst, og dermed få de riktige assosiasjonene her hva smak og konsistens angår.
Før i tiden drev man med adaptasjon, særlig av barnebøker. Alt skulle være så enkelt og liksom foregå i nabolaget alt sammen. Derfor foregår handlingen i Per Pusling i Tøyenparken og Jo Tenfjord puttet inn noe om at barna i Bakkebygrenda hadde en mor som var svensk som forklaring på snurrige påskeskikker.
Vi får ikke gå så langt når vi «skriver bøkene på norsk» at vi gjør dem norske også. Da blir noe av vitsen med å oversette utenlandsk litteratur borte.
Tone
—– Original Message —–
From: Hege Hammer
To: O-ringen@eilert.no
Sent: Thursday, March 13, 2003 5:10 PM
Subject: Re: PRAT biscuits + mer prinsipielt
Vi som oversetter vet godt at det er viktig å vite hva ting egentlig er før vi foretar et valg. Også at det ikke alltid er like viktig å vite hva alle ting er — i detalj. Hver tekst, hver kontekst krever forskjellige valg. Noen oversetter er livredde for at noe skal klinge «oversatt», mens andre våger å ta enkelte risker, f.eks. for å få fram lokal «koloritt» eller fordi de mener at enkelte «snåle» ting er en viktig del av tekstens egenart. Det er umulig å bli enig og utvikle teorier som alle kan bli enige om — og jobbe etter. Det er vel heller ikke noe poeng. Det er klart det er morsomt med slike teoretiske diskusjoner, men det har man ikke alltid tid til med deadline hengende over seg. Når man lurer på hva kolleger kaller en amerikansk «biscuit» på norsk, så er det _det_ man lurer på. At det innimellom «tar av» sier bare litt om hvor viktig/morsomt enkelte oversettere synes det er.
Kjeks er ikke myke og fluffy.
Mais = sørstatskoloritt
Hege H
—– Original Message —–
From: Kristin Gjerpe
To: O-ringen@eilert.no
Sent: Thursday, March 13, 2003 1:50 PM
Subject: Re: PRAT biscuits + mer prinsipielt
Jeg vet ikke helt, jeg, men av og til kan vel jakten på såkalt korrekte betegnelser ta helt overhånd i forhold til større oversetterhensyn? Èn ting er å ha størst mulig faktisk kjennskap til det man skal oversette, en annen ting å finne fram til hva man skal oversette det til. Jeg etterlyser noe mer prinsipielt om dette skillet fra garvede oversettere. Noe om å overføre teksten til norske forhold og samtidig sørge for markører på fremmedhet. Men ikke så mange at det virker pedantisk, overteknisk, leksikalsk – eller leder oppmerksomheten bort fra mer vesentlig informasjon om romanens univers.
Akkurat i Heges tekst er igjen problemet at amerikanere spiser saker som vi syns er rart, uvant eller ekkelt – feks dette med å bruke sirup som pålegg. Men Karius og Baktus elsker det, som kjent. Hvorfor ikke gripe fatt i Jensemanns spise i dette tilfellet? Vi kaller lønnesirup for nettopp dét, det lyder fint – men den andre sirupen for ‘sirup’, ‘mørk’ eller ‘lys’. Om den er laget av mais eller noe annet, kan da ikke være viktig i denne sammenhengen – eller hva? (Med mindre et familiemedlem av romanpersonen er blitt rik på nettopp dette produktet, eller liknende?) Er det ikke viktig for en oversetter å konsentrere seg om hovedbudskapet i en setning, et avsnitt – om det er å beskrive (og her gjetter jeg bare) en person som har hang til det søte, en som spiser lavstatus frokost, en som har et skikkelig matskap eller liknende? eller en som alltid holder seg til et bestemt merke?
Forresten skjønte jeg ikke helt motstanden mot betegnelsen ‘kjeks’ i dette tilfellet, har vi ikke både salt kjeks og søt kjeks og nøytral kjeks her til lands? De havrekjeksene jeg har spist til frokost i det siste hadde (for nå er boksen dessverre tom!) moren min bakt, de var tjukke, ikke knasende sprø og bare såvidt litt søte, og helt fine både med og uten smør og annet pålegg. Hvis jeg hadde hatt en boks med mørk sirup i spisskammerset eller matskapet, kunne det tenkes at jeg hadde smurt det på disse kjeksene. Men aller helst på loffskiver.
spørsmålstegn fra kristin
Tusen takk, alle sammen, for ytringer, research og oppskrifter! Jeg skriver maissirup og scones, jeg.
(Frokostburgeren — det var meg det også. Og jeg valgte å droppe å nevne biscuiten i det hele tatt. Var vel derfor jeg ikke husket alle forslagene til løsning nå … hm… dårlig unnskyldning.)
Ju ar greet!
Hege H
—– Original Message —–
From: Tone Formo
To: O-ringen@eilert.no
Sent: Thursday, March 13, 2003 10:35 AM
Subject: Re: spm, eng, biscuits
Ja, jeg synes Karo-sirup høres rart ut. Nå som det er redegjort for at det er en maissirup (i motsetning til lønnesirup), tror jeg at jeg ville brukt det. Dessuten scones, som blir det bakverket som likner mest og som spises til frokost. Vi har ikke noen norsk betegnelse for denne typen biscuits. Forrige gang ble løsningen så vidt jeg husker bare «brød» (det gjaldt noen frokostburgere omsluttet av nevnte bakverk). Frokostbrød kunne være en mulighet, kanskje, men for meg personlig gir det andre assosiasjoner.
Tone
—– Original Message —–
From: Hege Hammer
To: O-ringen@eilert.no
Sent: Wednesday, March 12, 2003 10:55 PM
Subject: spm, eng, biscuits
(_The Little Friend_, Donna Tartt)
«the bottle of dark Karo-syrup she kept in the pantry, to pour on her biscuits»
Var vi inne på dette her for ikke lenge siden? Er «biscuits» her antagelig «scones», var det slik? Jeg har skrevet kjeks, og innrømmer at det skurrer …
Vasker synes også at min «Karo-sirup» høres litt rart ut. Synes dere?
Hege H