Jørn Roeim skriver på fredag blant annet (hele innlegget hans er
gjengitt nederst):
… trenger jeg nogen som vet. Sa Rudolf Nilsen i «Revolusjonens
røst». Strofen faller meg ofte i hu når jeg når jeg leser meldingene
i o-ringen. Som med Nina Aspens spørsmål i dag. Og please — dette er
ingen kritikk verken av o-ringen, Aspen eller noen som helst. Men
ingen av de hjelpsomme svarerne VET.
… ringer hvem som helst hvor som helst og spør om hva som helst.
Erfaringene er nærmest udelt positive. Av og til treffer jeg på en
dust, men som regel er det ikke måte på hjelpsomheten og
imøtekommenheten. Det virker nærmest som om folk blir smigret over at
noen viser interesse for det de driver med.
Nja, nja – greit å minne kollegiet om muligheten for å ringe kilder,
men det har vi jo alltid hatt. Og det er riktig at de fleste
«hjemmelsfolk» er forekommende og glade for å bli spurt, noen er
tilogmed litt vel glade og gir seg ikke før de har pratet en stakkars
oversetter trill rundt, – men som du kanskje (ikke) vet er jo dette
et av de opprinnelige formålene med o-ringen:
*** å utveksle hjemmelsfolk ***
Neste gang noen spør om stridsvogner kan jo du gi direktenummeret til din mann!
Men det er en annen og vitkigere ting her – når man ikke oversetter
en teknisk tekst, er det ofte viktig å avveie spesifikke mot
generelle løsninger, som f eks nylig i forbindelse med «Home Office».
Man kunne sikkert ha ringt det britiske konsil og fått oppgitt en
korrekt betegnelse – men bare i o-ringen kan man diskutere om det er
klokere i et slikt tilfelle å nøye seg med å si «myndighetene».
Det kunne tenkes at en liknende mulighet fantes for børsmekling – og,
ikke minst viktig: Det er jo godt mulig at en travel børsmekler har
mindre tid til å tsjætte om ord og uttrykk enn en sigen
stridsvognforvalter på Rena eller en ansatt på verdens mest
begivehetsløse sted: Fengselet. (Og jeg har faktisk jobba på Botsen,
så detta veit jeg. Og blant kollegene er det en ganske broket bukett
av erfaringsbakgrunner).
Telefonering kan ta enormt med tid, og fagpersoner har ofte ikke
brukbar terminologi å dele på. Ofte sier de at man bare bruker de
engelske betegnelsene – da har man jo på et vis «ryggen fri» for å
gjøre det også i en oversettelse, men, og dette er VIKTIG: det er
ofte stilistisk utilfredsstillende.
Så jeg tror ikke du klarer å få bukt med utglidningene i o-ringen med
dette utspillet, JR!
jon
PS: Nettopp hattebånd-diskusjonen viser forresten hvordan kollegiet
fungerer: Jeg endte med å skrive «å stramme inn hatten. Den er for
vid». Det tekniske var ikke nødvendig.
>… trenger jeg nogen som vet. Sa Rudolf Nilsen i «Revolusjonens
>røst». Strofen faller meg ofte i hu når jeg når jeg leser meldingene
>i o-ringen. Som med Nina Aspens spørsmål i dag. Og please — dette
>er ingen kritikk verken av o-ringen, Aspen eller noen som helst. Men
>ingen av de hjelpsomme svarerne VET. «Kanskje en
>telefon/mail til Oslo Børs er eneste løsning?» konkluderer
>Lilleskjæret med. Det kunne hende noen i o-ringen visste det også.
>Men ofte når noen spør om noe konkret i o-ringen, blir resultatet en
>rekke mer eller mindre kvalifiserte synsinger og forslag, og
>spørsmålsstilleren ville sannsynligvis hatt langt større og raskere
>utbytte av å gå til noen som visste (jeg husker også en sak om et
>hattebånd som verserte i o-ringen for noen uker siden – jeg ville
>sporenstreks tatt en telefon til Hatte-Holm).
>I min egen praksis har jeg de siste ukene hatt behov for bl.a. å
>vite noe om betjeningsorganene på en stridsvogn, interiøret i et
>marinefartøy, visse ting i forbindelse med jagerfly, diverse ord og
>uttrykk i fengsler, og diverse ord og uttrykk i forbindelse med
>begravelser. For å ta det første først: Det finnes kanskje
>kompetanse på stridsvogner i o-ringen. Jeg konkluderte med at
>sannsynligheten var liten. Dessuten har jeg som tommelfingerregel
>når jeg jobber med research at jeg alltid prøver å komme så nær
>kunnskapen som mulig. Ingenting slår førstehåndsopplysninger. Hvem
>vet noe om stridsvogner? Forsvaret. Hvor har Forsvaret stridsvogner?
>En rask sjekk på nettet fortalte meg at det var i Rena leir (noen
>som så «Bla,bla, bla» i går forresten?). Deretter en telefon til
>Rena leir og forklare hva det gjaldt. I neste øyeblikk snakket jeg
>med en stridsvognkommandant som selvsagt visste ALT jeg trengte å
>vite – og som villig delte sin viten. Det samme da jeg snakket med
>sjefen for F-16-flygerne på Rygge hovedflystasjon, med en
>kommandørkaptein på Marinens hovedbase utenfor Bergen, med en
>inspektør i Ringerike Fengsel og med en gravferdskonsulent i et
>lokalt begravelsesbyrå.
>
>Min tanke er: Et eller annet sted sitter det et menneske som VET det
>jeg trenger å vite, som bruker de ordene og uttrykkene jeg er ute
>etter i sitt daglige arbeid. Og så ringer jeg, ev. orienterer meg
>litt på nettet på forhånd sånn at jeg vet hvor jeg skal ringe. Jeg
>har absolutt ingen skrupler. Jeg ringer hvem som helst hvor som
>helst og spør om hva som helst. Erfaringene er nærmest udelt
>positive. Av og til treffer jeg på en dust, men som regel er det
>ikke måte på hjelpsomheten og imøtekommenheten. Det virker nærmest
>som om folk blir smigret over at noen viser interesse for det de
>driver med. Ofte får jeg fullt ferdige formuleringer, mye bedre enn
>jeg selv kunne ha kronglet meg frem til eller gjettet meg til eller
>lest meg til. Og nyttig informasjon av typen «ja amerikanerne kaller
>det x, men vi kaller det som regel y, eller du kan også si z, men y
>er det vanligste her» som F-16-bossen på Rygge informerte meg om en
>viktig detalj. Det er sånt som kan være gull verdt.
>
>
>
>Jørn
>(ikke sponset av Telenor)
>
>