Det er vel greit nok med stein og ben. La nettopp
merke til at Kjell Risvik har gjennomført ben og stein
i «Den siste samurai».
Fra min barndom på femtitallet husker jeg at enkelte
lekekamerater som ellers uttrykte seg på en bramfri
skiensdialekt, hadde beskjed hjemmefra om at det var
stygt å si «bein». «Stein» og «sein» var ok, men ikke
«bein».
I Frykmans og Löfgrens bok «Det kultiverte mennesket»
– om det borgerlige menneske mot slutten av
1800-tallet – fortelles det om noen ungdommer av begge
kjønn som var ute og gikk tur. Da de kom til en
skigard, stilnet praten, og alle de unge mennene løp i
forveien, klatret fort over skigarden og stilte seg
med ryggen til. Deretter lettet de unge damene på
skjørtene og kom seg over som best de kunne. Og da
flokken gikk videre, hersket det en trykket taushet,
«for alle visste at noe uanstendig hadde skjedd».
Dette skjedde på den tiden da damer som kjent ikke
hadde ekstremiteter nedentil.
I samme rennet blir jeg nødt til å ta med damen som
snakket om «stilken» på fisken fordi hun ikke kunne ta
ordet «hale» i sin munn. (Også Frykman og Löfgren.)
Nå er det langt fra min hensikt å beskylde deg for å
være viktoriansk snerpete, Erik, og min noe nølende
konklusjon kan like gjerne formes som et spørsmål: Kan
det tenkes at det fortsatt hefter noe udefinerbart
vulgært ved denne diftongen, noe rått folkelig? I
«bein», altså? Og at det er derfor så mange fortsatt
skriver «ben» – mens nesten ingen skriver «sten»?
Jeg har faktisk lurt på dette ganske lenge.
Kari
=====
Kari Bolstad
Camilla Colletts veg 3
N-3715 Skien
Tlf. ( 47)35524942
______________________________________________________
Do You Yahoo!?
Organiser sammenkomsten på http://no.invites.yahoo.com