Jeg synes tradisjonsforhandling slett ikke er så ille.
Et viktig poeng her kan jo være å ivareta nettopp «handel» i roten, –
men på den annen side: «negotium» (som er sammensatt av «nec» og «otium», og altså betyr ikke-uvirksomhet) har på latin en noe større semantisk sfære: «beskjeftigelse, virksomhet, yrke, sysselsetning; gjøremål, forretning, arbeid, foretagende, anliggende, affære» med flg eksempel i JNS: QUID HIC TIBI NEGOTI EST – hva har du her å gjøre?
Og ut fra det kan det jo argumenteres for at «bearbeidelse» er mer til saken…
Ytterligere kompliserende blir vel dette av at din forfatter er italiener som benytter engelsk, og at man dermed må regne med at hans negotsiering av latinderiverte ord på engelsk er farget av italiensk semantikk…
jon
At 12:50 +0100 08.01.01, Linn Øverås wrote:
Hei Kristin, ang negotiating tradition slutter jeg meg antageligvis for evig
til hjertesukk hva besnærende mangetydighet innen en viss type akademisk
sjargong angår (samtidig som deler av selsamme litteratur har pirret deler
av meg) og i hvert fall foreløpig sterkt til ditt forslag om å bruke ordet
forhandle i en eller annen form, om ikke nødvendigvis Å forhandle med
tradisjonen? Det virker som en -ing form som på norsk iblant gjør seg bedre
som sammensetning, a la tradisjonsforhandling, som ser skrekkelig ut? Evt Om
å forhandle med … kommer an på artikkelens perspektiv? En beskrivelse, en
diskusjon? En beskrivelse av bygget, av arkitekten? Tradisjonsforhandleren?
Dvs intet forløsende forslag uten å kjenne mer til kontekst.
Linn