>
>»Jeg vil gjerne få takke dem som har hjulpet meg.»
>I setninger av denne typen får jeg nesten alltid korrekturen tilbake med
>beskjed om å skrive
>»… takke de som …»
>
>Tvisten må åpenbart gå på at jeg betrakter «dem» som objekt i
>hovedsetningen, mens korrekturleseren betrakter ordet som subjekt i
>relativsetningen.
>
>Jeg er ikke enig i dette, og enda verre synes jeg det er når pronomenet står
>som en del av et preposisjonsuttrykk:
>
>»Jeg vil sende en takk til dem som har hjulpet meg.»
>Også i slike setninger får jeg korrekturen tilbake med beskjed om å skrive
>»de».
>Men jeg må si jeg får vondt i magen av bare å tenke på å skulle skrive «…
>til de …»
Forholdet er litt mer komplisert enn man får inntrykk av ved å lese
norske grammatikker.
Saken er at «de» i substantivisk bruk kan være både personlig og
påpekende pronomen, som i setningen «Jeg vil gjerne få takke dem som
har hjulpet meg». I sistnevnte tilfelle er det en sterk tendens til
IKKE å bruke avhengighetsformen «dem».
Allerede Norsk riksmålsordbok nevner dette: «ofte brukes, også litt.,
subjektsform for avhengighetsform når det umiddelbart efterfølgende
relativpronomen er subjekt i sin setning: _han fik uddele af den
daarligste sæk samt af de, der vare at bortsortere som bedærvede_
(Jonas Lie); _gi plads for de, som yngre er_ (Ibsen)». (NROs
forbehold om at dette bare gjelder tilfeller hvor relativsetningens
_som_ er subjekt, har neppe dekning i usus, men kan antagelig
oppfattes som et forsøk på gjøre fenomenet mer stuerent ved å
fremstille det som en slags form for kasusattraksjon, hvilket som
bekjent forekommer i de beste familier, f.eks. i latin)
At norsk på dette punkt skiller seg fra tysk, engelske og mange andre
språk torde fremgå av følgende eksempler:
(1a) jeg har snakket med dem som var til stede;
(1b) ich habe mit denen/denjenigen gesprochen, die anwesend waren
(1c) I’ve talked to those who were present
(1d) rozmawialem z tymi, ktorzy byli obecni (polsk)
(2a) jeg kjenner ham som skrev det
(2b) ich kenne denjenigen/den Mann, der es geschrieben hat
(2c) I know the man/the person who wrote it
(2d) znam osobe, ktora to napisala
I slike tilfeller er man i norsk — spesielt i talespråket, men til
dels også i skriftspråket! — tilbøyelig til ikke å bøye pronomenet:
(3a) jeg har snakket med de som var til stede
(3b) jeg kjenner han som skrev det
(3c) jeg kjenner hun som skrev det
Legg spesielt merke til setning (3c). Slik snakker faktisk de fleste
— også riksmålsfolk!
Når et påpekende _de_, _han_, _hun_ etterfølges av _der_ eller av et
egennavn, føles det vel i dag unaturlig, for ikke å si direkte
umulig, å bruke avhengighetsformen, som i (4b) og (4cd) nedenunder:
(4a) Har du spurt de der?
(4b) Har du spurt dem der?
(4c) Kjenner du hun Eva som var her i går?
(4d) Kjenner du henne Eva som var her i går?
På dette punkt er det åpenbart skjedd en endring i løpet av de siste
hundre år. Hos Ibsen finner man «Jeg vil tale med hende der». Når
Coward i sin «Riksmålsgrammatikk» ennå så sent som i 1986 sier at man
bør foretrekke konstruksjonen «har du spurt dem der?» fremfor «har du
spurt de der?», skyldes det etter min mening at han ser seg blind på
et kart som ikke lenger stemmer med terrenget.
Norsk og dansk har fra et felles utgangspunkt utviklet seg
forskjellig når det gjelder denne demonstrative bruken av personlige
pronomener. Mens talt (og til dels skrevet) norsk synes å
generalisere subjektsformen, generaliserer talt (og til dels skrevet)
dansk avhengighetsformen:
(5a) Ham, der sidder der, er brudgommen
Hvem vet — kanskje skyldes det tidlig dansk innflytelse når man i
sydvestengelsk dialekt kan si:
(6a) Him as did that, ought to be punished
,
————————-
Ole Michael Selberg
Universitetet i Oslo
Telefon: (47) 22 85 67 94
Fax: (47) 22 85 41 40