Kjære venner og kolleger,
Jeg er redd mitt syn på dennne saken bærer preg av at jeg selv er ordbokredaktør, og dessuten er farvet av min lange forlagspraksis, men la gå:
I en viss forstand kan man naturligvis si at ordbokredaktører står på skuldrene til hverandre. På samme måte som i all vitenskapelig forskning (og leksikografi er nå etter hvert blitt et fag med iallfall sterke vitenskapelige pretensjoner) skjer det/skal det imidlertid skje i ryddige, omforente former som bl.a. forutsetter pinlig nøyktighet med kildeanvisninger og -krediteringer samt respekt for opphavsretten der slik rett må forutsettes å komme til anvendelse. Dette er barnelærdom for enhver seriøs leksikograf/ordbokredaktør.
Nå er ikke alle ordbokredaktører like seriøse, og om overtramp finner sted, blir de ofte ikke ansett som forfølgelsesverdige fordi slike redaktørers produkter heller ikke blir betraktet som seriøse. En slik overbærenhet er nok lettere å praktisere for redaktører og utgivere av store generelle ordbøker enn for den som nidkjært vokter sin lille nisjeordbok. Jeg kan f.eks. ta meg råd til bare å smile litt skjevt når jeg i andres mindre arbeider møter igjen mine egne definisjoner fra Cappelens Store (ord for ord i artikkel etter artikkel) uten at det nevnes med et ord hvor og hvem de stammer fra. Om jeg derimot hadde lagt ned mye arbeid i en liten samling av spesielle ord og uttrykk, og så oppdaget at nettopp målgruppen for samlingen forsynte seg hemningsløst av den (og dermed snøt meg for den smule inntekt jeg ellers kunne ha regnet med), tror jeg nok smilet ville blitt strammere.
Jo mer nisjepreget og spesielt det verket er som vi akter å låne fra, jo forsiktigere bør vi altså være. Selv om opphavsjurister og Kopinor skulle gi oss ryggdekning for en viss form for brukslån, mener jeg likevel at vi anstendigvis og prinsipielt bør ha akkurat dette i tankene. Og er verket vi låner av utsolgt, burde vi for øvrig som et sympatisk håndslag til opphavspersonen i det minste forsøke å utvirke et nytt opplag før vi eventuelt gikk løs på det.
Nok om akkurat denne siden av saken, som vi om nødvendig bare får agree to disagree about, noe iallfall jeg for min del kan live down. Langt viktigere er imidlertid følgende, og her spissformulerer jeg provokatorisk (unnskyld) og med hensikt:
Idiomaten er en genistrek, intet mindre; men er det virkelig meningen å fylle den opp med elementære uttrykk som (jeg siterer fra bare noen av de hittil 44 uttrykk som er med):
count ones chickens clear the field coal to Newcastle sitting duck eggs in one basket first come, first served throw down the gauntlet fit like a glove in one piece reap what one sows shoulder ones responsibilities out of ones skin smell something fishy etc, etc, etc.
og på toppen av det hele kanskje råke uklar med personer vi heller burde holde oss inne med?
Er det ikke vi som er oversetterne? Smigrer vi kanskje ikke oss selv i oppløftede stunder med at vi har bedre kjennskap til så vel kildespråket som målspråket enn mang en gjennomsnittsinnfødt?! Og for å ta en annen innfallsvinkel: Hva vil timelønnen bli om vi forutsetter at vi må fare i ordboka for hvert møte med elementære banaliteter? Den er sannelig ussel nok fra før.
Nok atter en gang (og igjen unnskyld de provoserende spissformuleringene)!
Jeg har et langt bedre forslag: Enn om vi isteden plukket vanskelige og kanskje ikke helt vanlige uttrykk fra engelskspråklige idiomsamlinger og gjorde rett og skjell for oss som oversettere og med tid og stunder kollektivt via Idiomaten fikk snekret sammen den idiomatiske engelsk-norske ordboka. Underveis kunne vi saktens og fullt legalt kikke over skulderen på forgjengerne våre, både Gerda Moter Erichsen, Hargevik/Ljung og andre, og ta lærdom av det vi fant var bra nok også for oss, men sluttproduktet ville være vårt og om ønskelig omsettbart på våre premisser.
Jeg konkretiserer gjerne, men forutskikker at forslaget forutsetter en innsats fra hver enkelt av oss som vi bedømt etter den smale interesse Ringens medlemmer hittil har vist i sakens anledning kanskje ikke er beredt til å gjøre.
Herbert