Kari skrev:
Som det ble nevnt ringedebatten i går, må en prøve å
se ut over sitt eget nærmiljø når en leter etter
språklige løsninger. Gjelder det oslobaserte
oversettere også, tro?
En viser til henvendelse en har mottatt fra en, og svarer som politikerene:
«Jeg er veldig glad for at du stiller akkurat det spørsmålet.» Jeg holder
nemlig på med en roman som er avfattet som en lang (uendelig lang) monolog
lagt i munnen på en svært upolert person fra det brasilianske inn- og
høyland. Denne figuren taler ikke akkurat keiserens portugisisk, for å si
det mildt. Dette forsøker jeg å gjengi med en svært bred, østlandsbasert
kvasidialekt. Etter å ha plaget opptil flere av mine med-o-ringere med
utdrag fra uferdig oversettelse, der ordet «man» opprinnelig forekom flere
ganger, har jeg etter sterke oppfordringer, bl.a. fra en av denne rings
svært aktive og prominente medlemmer (med røtter på Hokksund-kanten), gått
helt over til «en» til tross for at «en» i mine «ører» faktisk har en
ganske papirknitrende, departemental klang. Og til tross for at jeg har
sans for MoKros argument om at det kan bidra til svekke lesbarheten. Så det
så. Men dette med «du» er jeg litt nysgjerrig på. Jeg innbiller meg at den
omseggripende «upersonlige» bruken av «du» skyldes påvirkning fra engelsk,
men er slett ikke sikker.
Bård (utpreget oslobasert)