Takk!
Uff, ja – det var det eg var redd for. Biter er jo ein opplagd parallell. Men kvar skal dette enda? Personleg har eg ikkje så mykje til overs for Språkrådet si naivistiske hastverksnorvagisering. Men når ein fyrst skulle setja i sving, kvifor vart ikkje «bag(g)er» o.l. prioritert!? (Eller vart det det?)
Sikker på at homografen «boten» eller faren for /o:/-uttale ikkje representerer ein force majeure? Me kjem nok til å få mange fleire -boter mm. frå engelsk. Men ein «bott» blir for sterkt, altså? Ja, eg veit svaret, og har allereie retta til éin t.
Knut minner om den slaviske etymologien til robot, som går attende til _tydinga_ «arbeid(ar)». Det kan vera artig å gå eitt par hakk lenger tilbake, til den (påståtte) ieur. rota *orbho- ‘livegen’ (Falk og Torp), som skal ha gjeve opphav til både oslav. rabota ‘tjenerarbeider’ (jf. robot) og til norrønt erfidi ‘vanske, møde’, som jo _formelt_ er nært slekt med nettopp det same «arbeid» (frå ty.). Både norsk arm (adj.) og gresk orphanos ‘foreldrelaus’ har vore knytt til orda ovanfor, men det er visst svært tvilsamt alt i hop, særleg dette siste, i fylgje meir kritiske etymologar i vår tid.
Bård
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Monday, October 28, 2002 5:52 PM
Subject: Nanoboter, var Re: Tremulering og spiritisme
Bård Eskeland skrev bl.a.:
«Forfattaren tenkjer seg ein slags elektroniske virus- eller kjedebrevliknande chatterbots («skravlebotter»)* av spiritistisk og anna slag som kopierer seg, muterer og vert selekterte (seleksjonspress i retning vellukka menneskesimulering. New Age-bottar vil i tillegg utvikla evne til å gje diffuse og truverdige svar på alt mogleg).
Snedige saker.
Eg har nytta skrivemåten «botter», men får problem med samansette bottar, jf. nanobotar (jf. robotar). Vonar nokon kan koma sterkt attende med ein grei regel for slike ting. Er «bitrykk» ein faktor her?»
— Det norske ordet «robot» uttales /´robot/ eller /´robåt/, med aksent og trykk på første stavelse og enstavelses tonelag som i «bønder». Den siste stavelsen er altså trykklett. I trykklette (uaksentuerte) stavelser finnes ikke motsetningen mellom lang og kort vokal på norsk. (Prøv å si «mellom» med lang vokal i siste stavelse, uten å forandre plasseringen av trykket: Det går ikke!)
Problemet blir altså hva man skal gjøre med siste stavelse i «robot» når den gjøres om til et selvstendig ord. – Straks vi gør det, blir stavelsen trykksterk, og dermed må vokalen få lengde – enten kort eller lang.
Skriver vi «en bot – boter», vil leseren umiddelbart forvente uttale med lang vokal – /`bo:ter/. Skrivemåten «botter» vil automatisk gi uttale med kort vokal.
Men ut fra norske skriveregler kan vi ikke ha «bot» i ubøyd form og så dobbelt konsonant i bøyd form, «botter». Det eneste unntaket fra denne regelen gjelder ord som ender på -m (en dam – dammen, et rom – rommet).
Derfor skriver vi faktisk «en bag» (uttalt med kort vokal!), og «bagen» (også uttalt med kort vokal!). Jfr. dataordet «bit» (uttalt med kort vokal), bestemt form entall «biten», bestemt form flertall «bitene» (disse formene er også uttalt med kort vokal).
Dermed har Bård antagelig ikke noe annen mulighet enn å skrive «bot – boten – boter – botene», som riktignok er uttalemessig uklar, men som har den fordel at det knytter nyordet «bot – boter» direkte til «robot – roboter», og dessuten ikke bryter med norske skriveregler.
I sammensetningen «nanobot» vil siste stavelse også vanligvis uttales trykklett (uaksentert), akkurat som i «robot». Dermed er den stavelsen nøytral overfor lang-kort-distinksjonen, slik at skrivemåten «nanoboter» blir uproblematisk.
(Siden Bård lufter spørsmålet om «bitrykk», kan vi ta med den saken også: Såkalt bitrykk har vi i sammensatte ord som «oksehale» /`okse,ha:le/, «ølhall» /´øl,hal/. – Bitrykk er rett og slett trykk uten aksent, og i stavelser med bitrykk vil det alltid være enten lang eller kort vokal på norsk.)
— For øvrig er ikke «robot» opprinnelig engelsk, men tsjekkisk, oppfunnet av Karel Capek (i skuespillet R.U.R. fra 1920). Avledet av det tsjekkiske ordet «robotnik», som betyr «arbeider».
Knut Johansen