1. Slik jeg forstår Karis første problem, er det underliggende psykologisk-språklige forholdet dette: Da hennes romanperson var riktig liten, kalte hun moren sin «mamma». Da hun ble litt større, gikk hun over til «morsan». Den siste betegnelsen oppfatter hun som mer ‘moden’ enn den første.
Hvis det er slik det forholder seg, synes jeg det virker som om «mamma» > «mor» er en god pragmatisk løsning på norsk. Tross alle variasjonene som finnes sosio-geografisk og historisk i Norge hva tiltale/omtale av _mater_, vil de fleste norske lesere i en sammenheng som dette føle seg hjemme med en løsning som antyder at «mamma» kan være småbarnspråk, og «mor» godt kan være litt mer ‘modent’.
Så langt burde saken være grei.
2. Verre er det tant/farbror/fru-osv. problematikken.
Her er det ikke lett å finne analogier som holder hele veien mellom svensk og norsk. Vanligvis pleier jo slikt å løse seg i marsjen. Men for meg ser det ut som om Karis romanperson reflekterer over saken, altså minnes hvordan man/hun i sin tid brukte ulike tiltale/omtaleformer. Stemmer det?
En mulighet her ville jo kanskje være at oversetteren ikke ga seg til å late som om handlingen foregår/foregikk et eller annet sted i Norge, men faktisk i Sverige, og med det utgangspunktet tillot seg å bruke de svenske tiltaleformene (litt jenket til norsk) som orienteringspunkter i disse reflekterende avsnittene. (I passasjer hvor refleksjonen ikke er så fremtredende, kunne oversetteren så forsøke å nøytralisere så mye som mulig og holde seg nærmere et mer konvensjonelt norsk ordvalg.)
— Det virker jo ikke akkurat som om det er noen frykt for den slags løsninger i oversettelser fra andre, litt fjernere språk, hvor man ofte går så langt som å la lignende tiltale/omtale-betegnelser samt titler av ulike slag stå helt uoversatt. — Argumentene for disse løsningene pleier nettopp å være at man vil understreke at handlingen IKKE foregår i Norge.
Personlig synes jeg det er tradisjon for å gå unødvendig langt i denne sammenhengen, men det er definitivt noe å lære her i forbindelse med oversettelser fra svensk (og dansk).
Rent generelt er jo saken den at reglene for formell tiltale på ulike plan har forandret seg voldsomt i Sverige gjennom det siste halve århundret. Tidligere var det et svært innviklet, rangbestemt system, og når dette dukker opp i nye svenske romaner, virker det (og skal det virke) arkaisk på en svensk leser. — Jeg vil tro at den beste løsningen i svært mange tilfeller av denne typen er å la den norske leseren bli delaktig i hva man faktisk sa på eldre svensk, og det uansett om det som da kommer i den norske teksten er uten rot i tiltaleprotokollen i norsk i samme periode.
Knut Johansen