Her følger et lite essay om man og en:
Hva bruken av «man» angår, foretar Norsk Riksmålsordbok en inndeling som virker klargjørende på meg:
a) om person(er) i alminnelighet (uten næmere spesialisering); folk; en (ofte i almensatser): som man reder, ligger man; her er jeg jo født og båren, som man siger (Ibs., F. Hav.)
b) om folk i alminnelighet innenfor et visst (angitt eller underforstått) område, en krets eller lignende: i mit hus snakker man aldrig til mig om uhyggelige ting (Ibs., Vild.)
c) – jeg tar bare med bruksmåter som er aktuelle i dag:
i. — brukt (beskjedent eller spøk.f.-iron.høytidelig) av den talende om seg selv (undertiden også innbefattet den gruppe eller krets han hører til, svarende til _jeg_ eller _vi_: når reiser herskabet, om man tør spørge (Ibs., Bork..); det er dog herlig at tænke på at man har fåt en sikker, betrygget stilling (Ibs., Dukk.).
ii. — særl. adm. brukt (i skrivelser) av utstedende institusjon eller myndighet om seg selv: man tillater sig herved å oversende forslag til budgett for 1926.
Byråkratisk er bare c.ii).
Bruk a) er helt kurant, b) kanskje noe mindre vanlig i dag. I denne bruken står «man» (ev. «en») ikke for «jeg»/ «vi». Påstander formulert med denne konstruksjonen sier noe om hva folk flest angivelig gør, mener etc. (almensatser!). I noen slike konstruksjoner kan «man»/»en» erstattes med «du»: «Du finner ikke noe vakrere noe sted på kloden» (Aftp. 1994, sit. fra Norsk ref.grammatikk, s. 325), merk også «Du skal ikke stjele», «Så visper du til sausen jevner seg». — Jo mer almen almensatsen er, jo mindre aktuelt er det kanskje med «du», bortsett fra i bibelsk sammenheng da.
Bruk c.i) – spøkf.-iron. høytidelig – er den som er så påfallende mye brukt i svenske tekster, også – eller ikke minst – i upolert sammenheng. Det samme forkommer øyensynlig i mange andre språk, med samme valør. I slike sammenhenger virker det avgjort riktig å skrive «en», gjerne variert med «jeg», «du». — Andre ganger gir det best effekt med «man», gjerne variert på samme måten med «jeg» og især «du» – hvis stilen omvendt er polert. (Dette opplevde jeg f.eks. med Peter Høegs «De måske egnede», som i original er en gjennomgående «man»-fortelling.) — Hva bruken av «du» i norsk sammenheng angår, se dette eksemplet, fra et intervju med en slagpasient (Adresseavisen 1995): Fremtiden hadde ligget åpen for meg – og plutselig var alt forandret. Selvtilliten var borte. Du tror livet er over. … Du blir selvopptatt, passiv og deprimert. Osv, osv., med «du» hele veien. (Norsk ref.grammatikk, s. 325.)
Bruken av byråkratrisk «en» istf. «man» (c.ii) er svært utbredt fremdeles, men virker antagelig mot sin hensikt: «en» virker enda mer kørka enn «man».
«Man» og «en» går omtrent like bra i almensatser (a), men personlig foretrekker jeg svært ofte «man», dels fordi det dreier seg om faste uttrykk, dels fordi stilen ofte er litt høy (eller rettere sagt stiv) når en tekst inneholder mange slike konstruksjoner. (Kan f.eks. vise seg ved mange s-passivkonstruksjoner: «Hvert år innlegges omkring 7000 personer …», «medisinbruk bør unngås i ammeperioden» etc.)
Ellers er det ingen grunn til å sky «en» i slike sammenhenger. Jfr.: Gå udenom, sa’e Bøjgen. En får så her. (Ibs. P.G.). Og enda bedre!: det er noget en lærer at sætte pris på, når man, som vi, har levet på sultefôring (Ibs. Folkef.). Sitater fra Norsk Riksmålsordbok, artikkelen om «en», pkt. B. ubest. pron.
KJ