on 29.01.02 13:29, Hege Hammer at heghamme@online.no wrote:
> Jeg fikk altså det glatte lag i gårsdagens Aftenposten for min oversettelse av
> «Gents», på norsk «Herrer». (En STRÅLENDE bok, etter min mening.)
> Cathrine Sandnes, som ikke liker boken, sier at jeg «gjerne velger lettvinte
> løsninger» uten å si HVILKE disse er. (Det synes jeg er lettvint av henne!).
>
> – – – jeg valgte etter NØYE OVERVEIELSER å la dette «gå tapt», altså omskrive
> til et «vanlig» standard norsk (UTEN SLANG, fordi det ikke finnes slang i
> originalen), nettopp fordi de jamaikanske VOKSNE mennene i boken snakker
> «STANDARD JAMAIKANSK». Dette valget nevner hun ikke med et ord, enda det er
> temmelig påfallende — hvis man da har lest originalen.
Det er ikke vanskelig å forstå hvordan du føler det, Hege!
Jeg har ingen trøst å gi, men våger meg på noen generaliseringer:
* Anmelderne leser ikke originalen.
* Mange anmeldere interesserer seg bare for oversettelsen i den grad de kan
bruke den til å fremheve seg selv. Da blir det lett å fremstille
oversetterens arbeid som «dårlig». Det dreier seg i slike tilfeller om å
finne et par eksempler på «dårligheten», uten å skaffe oversikt over noen
slags helhet.
* Anmelderne omtaler ofte språket i en oversatt bok, i den tro at det er
identisk med forfatterens. Som vi vet, er det et fjernt og urealistisk mål!
* Anmelderne reflekterer sjelden over de avgjørende valgene oversetteren tar
(se Heges eksempel).
Bokanmeldernes adferd er altså omtrent identisk med teateranmeldernes. Det
er helt vanlig i omtalen av et teaterstykke at skuespillerne bebreides
hvilken lesemåte eller fortolkning instruktør/teater har lagt til grunn, den
være seg aldri så revolusjonerende og uventet! Det har også hendt at
sleivete anmeldere har bebreidet skuespillerne for rollene de har fått. Et
vanlig fenomen er at det er umulig å si om det er skuespilleren eller
rolleskikkelsen som omtales.
Omtale av billedkunst er ikke stort bedre. Det er tilfeldig hva massemediene
tar fatt i. Den enkelte anmelder kan være dyktig nok, men for en «vanlig»
avisleser, som ikke kjenner den spesielle anmelderens smak og tro, vil
resultatet likevel bli for dårlig, fordi det er i en ukjent kode, dvs.
ugjennomtrengelig.
Anmeldelser som tar sikte på det brede publikum, fx avisleserne, kan vel
ikke egentlig kalles kritikker. Det er underholdningsjournalistikk, som
journalistene selv og avisene gang på gang har påpekt.
De som er gjenstand for slik omtale blir brukt, evt. ofret.
Hilsen Eva
EVA STORSVEEN & KYRRE HAUGEN BAKKE
Harald Hårfagres gate 11, 0363 Oslo
(+47) 22 69 71 80
khbakke@online.no