Kristian skriver:
>Kan du ikke bare nøye deg med å kalle dem «tyskerne»? Selv under krigen
>kan jeg ikke huske at vi barn sa annet enn tyskerne; vi var faktisk ikke
>så rasistiske som mange er redde for å være i dag. Og i en tid det for
>noen ikke er helt bra å bruke ordet «neger», synes jeg vi fortsatt kan
>leve uten nedsettende sekkebetegnelser på tyskerne, selv om dette skjedde
>under krigen og de engelsk- og fransktalende hadde et språk som var fullt
>av slikt. «Kraut» er kanskje et uttrykk som ikke bør oversettes, man kunne
>eventuelt beholde det i anførselstegn. Selv ser jeg ikke noe poeng i det.
Jeg tror heller ikke kraut har noen norsk ekvivalent, «tysk» er jo på en
måte «ille nok», griper jeg meg selv i å tenke/mene. Om noe måtte man nok
brukt «tysken» eller «fritz», lederhosen blir for jovialt, med smak av
ølfestival og rindfleisch. Men la meg nå få dele nok en liten sak av Arne
Skouen med den ærede Ring — dette er altså _skrevet_ i 1943, men også den
gang begrenset man seg ofte til bare _tysk_, eller fritz/franz, det sa
visst nok … Dette illegale «skinnbrevet» har tittelen:
TYSK «TREFFPUNKT» I OSLO
Før 9. april 1940 pleide ungdommen i Oslo, det var helst skoleungdommen, å
samles på hjørnet utenfor Nidar på Karl Johan. Her var samlingsstedet etter
skoletiden, her ble små og store forelskelser dyrket, og på benkene over på
Studenterlundsiden satt alderdommen og fulgte med i forhandlingene mens den
lyttet til divisjonsmusikken under Evensens taktstokk. Det var den gang.
Idag er alt dette borte. For det første er så mange av de unge
utenfor landets grenser, og for det annet er ikke Karl Johan den samme
hyggelige gaten lenger. Den har mistet sin fredsommelige duft etter at den
tyske lukten er nådd opp til den sørfra. Til gjengjeld har byen fått et
nytt samlingssted som preges av stevnemøtene, og det er nedgangen til
Undergrunnsbanen om kvelden. Forskjellen
er bare den at andre folkeslag enn vårt stevner hverandre der.
Det er blitt henlagt akkurat hit på grunn av de to lampene som
lyser opp omkring nedgangen. Dette «Treffpunkt» samler seg om denne lille
lysflekken i den becksvarte blendingskvelden. Og her kommer de tyske
Fritz’er og Franz’er med de vemmelig slengende armene i hovmodig marsj, på
erobringstokt etter fnisende norske tøser som forlengst er expatriert og
går og huker sig sammen to og to i skibukser med kåpe over og venter på
vernemakten. Og hit kommer Quislings melkebleke, ariske livvoktere
stikkende ut fra mørket med talkum over filipensene og herskerblikk under
rødhvite grisebryn. De går og ser sig ut etpar passende skjøger, men
skvetter forskremt tilside om tyske folkefeller har kastet øynene på samme
herligheter. Sjakalen venter alltid i utkanten av åtslet til løven har
valgt sig ut de beste stykkene. Slik spiller de månerolle også på den
amorøse fronten ved Oslos undergrunnsbanenedgang og ender utpå natten med
det som den tyske hestepasseren med stallukt i uniformen vraket.
Ytterst i lyskretsen i fornem tilbaketrukkenhet står tyske sivile
med fire folder i nakken over skinnkraven og halvlang frakk som rekker midt
nedpå lårene og sigar og gullbriller. De stiler en smule høiere i valget av
venninne og venter derfor på Fräulein ditt eller datt som er ansatt i
Reichskommissariat. Ja merkelig nok må de holde seg til sin egen
nasjonalitet om de ikke akkurat vil opptre på restaurantene med noe fra
rennestenen — tilførslen stopper plutselig opp straks en er utenfor
tøsenes rekker.
Med jevne mellomrom stryker mørke skikkelser inn i lyskretsen og
skjærer tvers over den og forsvinner ned trappen til Undergrunnsbanen. Det
er nordmenn som desverre ikke har klart å få gravd et privat hull ned til
platformen enda, så vi kunne slippe å passere den aksevennelige parringsleken.
Januar 1943
jef, februar 2003