Søndagsessay om hverken/verken:
Bård skrev om dette spørsmålet at han bruker «verken» i moderat bokmål og «hverken» i moderat til konservativt ditto. (En i seg selv interessant opplysning, som bør minne oss alle om at det sjelden er riktig å velge samme posisjon på denne aksen i oversettelser av forskjellige tekster.)
Kyrre melder at han og Eva holder seg til «verken» i faglitteratur, men med hell har prøvd seg med «hverken» i skjønnlitteratur (barn).
Dorthe vil ha «hverken» overalt, også i sin radikal til moderate form for bokmål.
Bendicta skriver «hverken» overalt, og det gjør også Hege H. helst, selv om hun får en følelse av at det virker stabukkaktig (på vaskere og redaktører?).
————
Formen «verken» ble innført i den s.k. Læreboknormalen av 1959, fordi kloke (?) hoder i Norsk Språknemnd mente at nynorskskrivere også skulle få anledning til å bruke ordet. Samtidig ble «viss» innført som sideform av «hvis», slik at nynorskskrivere kunne bruke det ordet også – «viss» altså.
Bakgrunnen for alt dette er selvfølgelig 1) at nynorsk ikke har ord på hv-, 2) at man bestrebet seg på tilnærming mellom målformene.
I samme vælven ble «valp» og «virvel» eneform i bokmål, formodentlig av samme grunn.
Bokmålets eneformer «veps» og «verv» («vintersolverv» og «tillitsverv») mener jeg å huske er av eldre dato (1938), i hvert fall «veps», hvor h’en faktisk ikke er opprinnelig. — Hva «hverv/verv» angår, dreier det seg trolig om to ord, med og uten «historisk» hv-; Guttu (Norsk ordbok) skiller i hvert fall mellom «verv» = tillitsverv, men «hverv» i solhverv (anført som riksmål), og «hverv» (uspesifisert ang. rm./bm.!) i håret, og Nynorskordboka skiller på samme måte: «verv» oppgåve, men «vintersolkverv», «kverv» = kvervel (i en stri elv og i håret). (Jeg registerer også at Nynorskordboka likevel har «virveldyr»; jeg aner en forklaring på dette, men nå må jeg ikke skrive meg bort.)
Språkbruken i dag fremgår av følgende statistikk fra søk på norske nettsider:
verken: 38.634 treff
hverken: 20.956 treff
hveps: 15
veps: 482
hvalp: 159 (noen skrevet av dansker)
valp: 1492
hvirvel: 41
virvel: 185
hvirveldyr: 11
virveldyr: 342
(hverv/verv, har jeg ikke sjekket; hvis/viss lar seg ikke sjekke på denne måten, men er temmelig uinteressant).
— Det må være lov å konkludere at «hverken» står svært sterkt ennå, tatt i betraktning at alle skoleelever siden 1959 bør ha lært å skrive «verken». — Andre ord som på ulike tidspunkter har gått fra hv- til v- i normalen, står ganske svakt.
Dette har etter all sannsynlighet (tror jeg) å gjøre med at mange føler at ordet «hverken» tilhører en familie av hv-ord – hvilken, hva, hvem, hver, hverandre, hvis, hvor, som alle sammen er en slags «grammatiske» ord, språklige verktøy altså, og ikke gjenstandsbetegnelser. — Nå kan det diskuteres fra en faglig vinkel om dette virkelig dreier seg om en familie, men følelsen er der, og den er velmotivert: Ordet «hverken» har røtter tilbake til norrønt «hvártgi» og gammeldansk «hværki(n)», begge = ingen av to – og er altså _historisk sett_ et like ubestridelig hv-ord som hvilken, hva, hvem etc. — Det er rimeligvis dette som gjør at mange synes det ser penere ut med «hverken» enn «verken».
Denne følelsen av familietilhørighet forklarer formodentlig den større motstanden mot å la h’en vike her enn i gamle hv-ord som oppfattes som gjenstandsbetegnelser o.l. – det er ikke noe som sånn uten videre knytter «hval», «hvit», «hvete», «hvelv», «(h)virvel», «(h)verv», «(h)valp» sammen i noen familie på samme måte. Her får vi alminnelige dødelige ikke noe klart signal om en historisk h, og dermed ble det lettere for språknormererne å vinne igjennom med reformer, uansett hvor godt eller dårlig motiverte de måtte være.
Det er med andre ord alt i alt gode menneskelige argumenter for å bevare formen «hverken», uansett stilnivå og plassering på radikal-moderat-konservativ-aksen, og det er forholdsvis lett å forstå at h-en mer og mer faller bort i de andre ordene vi har drøftet.
——-
Selv er jeg så dressert etter 1959-normalen at jeg stort sett bare skriver «hverken» i oversettelser av litteratur med høy eller gammeldags eller tradisjonsbunden eller særdeles velpolert stil, mens jeg holder meg til «verken» i tekster som ligger mer på det jevne. – I siste kategori hører for meg slikt som barnebøker, legebøker, romaner skrevet i en mer nøytral, moderne stil osv.
Men jo mer jeg har tenkt over saken, jo mindre påkrevet virker dette skillet. Oppmerksom lesning av nyere norsk skjønnlitteratur vil sikkert røpe at man ikke på forhånd kan gjette seg til om forfatterne vil skrive det ene eller det andre: Jeg snakket f.eks. med Per Petterson om saken. Han skriver jo svært radikalt, men han visste rett og slett ikke at det gikk an å skrive hverken uten h, og skrev alltid ordet med h, sa han. – Flere eks. peker i samme retning: Svært mange språkbrukere holder på denne h’en uten at de dermed vil signalisere at de er tilhengere av konservative former.
Oversettere som foretrekker hv-formen bør – mener jeg nå – rett og slett bare melde ifra til oppdragsgiverne at de tilhører den meget store gruppen norskbrukere som _skriver_ ordet sånn fordi de mener det er det riktigste.
Krav om konsekvens – da må du også skrive «hvirvel», «hvalp», «hveps», «hverv» – kan man avvise med henvisning til den alminnelige språkbruk: Det er jo nesten ingen som skriver sånn, så hvorfor skulle jeg gjøre det da.
Knut Johansen