At ein etter offisielle reglar stort sett kan velja -ing -ning til same bruk, er eg sjølvsagt heilt samd i. Det er då òg eit faktum, og grunnen til at me i det heile diskuterer saka. At det av ymse språkhistoriske årsaker finst _eit *opplegg* til semantisk distinksjon_ i mange tilfelle (som vel var om lag det eg skreiv), står likevel bom fast. At semantiske distinksjonar sjeldan er konsekvente, og ikkje vil bli det same kva ein gjer her, er me nok samde om, og eg har slett ikkje framstilt -ning-sida som noka eintydig gruppe, berre ein del av -ing-sida.
Det står òg fast at ein kan gjera eit enkelt val ein gong for alle: 1) velja +ing som standard verbalsubstantivending når ikkje anna talar for +-ning, eller 2) velja +ning over heile fjøla der det er mogleg.
Begge delar vil letta tilværet, men val av (1) vil «med nødvendighet» auka mengda av tilfelle der ein med større eller mindre rett _kan_ skilja semantisk, anten ein likar tryna eller motiva til dei som har normert språket eller ikkje (og det fyrste skal ingen mistenkja meg for å gjera ;-). Om ein _vil_ det, er sjølvsagt eit privat val. Men det er ikkje til å koma ifrå at store mengder bokmålshabitusar vel -ning ut frå ein umedviten refleks som handlar mindre om semantikk enn om ikkje å gå glipp av sin velfortente bit av den sosiolingvistiske «verdiskap(n)ingen» som riksmålstradisjonen enno genererer. Dette ser eg på som ei grei bevisstgjer(n)ing som kong Knut grammaticus berre må approbera, om han aldri så mykje regjerer uti eit anna rike enn ein gong på 70-talet! 😮 🙂 osb.
Venleg helsing
Bård
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Friday, December 06, 2002 2:38 PM
Subject: GRAM; Lesning/lesning; FASIT
Bård Eskeland skrev:
«Skam seg!
Bård-dieu»
som svar til Kyrres:
«Ærede forum: Takk for alle bidrag til svar. Da holder vi på vårt og skriver
«lesning», selv om Bourdieus ånd kommer og tar oss aldri så mye :-)»
—- Jeg støtter Kyrres valg av «lesning» fullt ut, og henviser til at valget av denne ordformen er helt i tråd med normeringen i både riksmål og bokmål (les sjøl, i Guttu og Bokmålsordboka).
Jeg må ennvidere tilstå at jeg ikke har noen som helst tiltro til de forsøkene som ble gjort i løpet av gårsdagen på å forklare distinksjonen mellom «lesning» og «lesing» ut fra semantisk-logiske forhold. Oppslag i både Guttu og Bokmålsordboka på ordet «lesning» viser med all tydelighet at normgiverne ikke ser noen slik forskjell, og det tror jeg heller ikke språkbrukerne gjør.
Går man gjennom et større riksmåls-/bokmålsmateriale med ord på -ing, -ning samt -ing eller -ning (valgfritt), er det svært vanskelig å se noe underliggende system. Selv om de fleste ord på -ing betyr «det å gjøre det og det», (f.eks. «spising»), er det mange -ing-ord som betyr noe annet og mer (f.eks. «tegning» – 2 betydninger; «maling», «skråning», «fylling», «helling»).
På den andre siden er det er mange ord på -ning som ganske enkelt betyr «det å gjøre det og det», eller i hvert fall betyr noe i den retning i utgangspunktet, men som så kan ha andre sideløpende betydningsnyanser (f.eks.: «avslutning», «avskrivning», «matlagning», «undervisning»).
De -ning-orden som helt klart ikke betyr «det å gjøre det og det» (f.eks. «bygning», «festning», «flyktning», «ledning», «holdning», «skråning», «stigning») faller ikke inn i noen _entydig gruppe_ som kan karakteriseres med betydningen ‘produkt av å gjøre det og det’, selv om noen av dem selvfølgelig gjør det.
— Saken dreier seg i bunn og grunn bare om at de som hadde ansvaret for språknormeringen i bokmål fra 1938 til 1981 (cirka), ønsket at nynorskens avledningsendelse «-ing» skulle overta så mye som mulig av rommet for avlendingsendelsene «-ning» og «-else» i det alminnelige bokspråk. (Noen av disse løsningene har vunnet fram, mange andre lever et perifert liv i det alminnelige bokspråk.) — Så har riksmålsfløyen (f.eks. André Bjerke) forsøkt å forsvare formene med «-ning» ved å påstå at det finnes en dypere semantisk logikk i det tradisjonelle riksmålssystemet som ligger til grunn for distinksjoner mellom ord på -ing og ord på -ning.
Ser man nærmere på saken, viser det seg at dette en skrøne, eller skal vi heller si «GRAMMATISK FOLKLORE»: Saken er at man må lete med lys og lykte blant -ing og -ning-ordene i bokmål/riksmål for å finne ‘distinktive par’ hvor -ing respektive -ning skiller mellom to betydninger langs André Bjerkes skillelinje.
(Å slutte noe som helst om systemet ut fra distinksjonen mellom «bygging» og «bygning» er f.eks. et umulig utgangspunkt, siden betydningen av «bygning» så åpenbart ikke er forutsigbar fra den typiske betydningen av avledningsendelen -ning, som f.eks. i «lesning». — Et -ning-ord som «bygning» er like avstikkende i systemet som et -ing-ord som «maling», som jeg aldri har sett noen forsøke å trekke noen generelle regler ut av.)
Det er i hvert fall ikke denne angivelige dypere logikken (folkloren!) som ligger til grunn for normeringen i moderne riksmål. – Denne normeringen bygger på usus og gir raust rom for valgfrihet. – Begge deler gjør at Guttus «Norsk ordbok» er så velsignet anvendelig.
Knut Johansen