Knut har nok tenkt lenger, jeg mener lengre, enn André Bjerke og
undertegnede mht eksemplet «bygning/bygging» som jeg kolporterte.
Mht til «den grammatiske folklore» skyldes denne naturligvis
samnorskfolkenes og nasjonalsosialistenes samrøre og sammenrøring: Dette
skapte forvirring, og i trengselstiden 1938-1965, og faktisk helt til iår,
da/når riksmålet endelig har seiret, har riksmålsbrukerne forsvart seg med
nebb og klør, men — som Knut gjør vitterlig — ikke alltid like hvasst.
Jeg sa riksmålsbrukerne. Som fortsatte å bruke et rikt og variert
språk/sprog til tross for språktvangen i skolen/mediene. Det er med andre
ord *usus* som viste seg sterkest.
Målfolket førte en like tapper kamp, selvfølgelig, og om striden ikke er
aldeles bilagt dem imellom, er iallfall samnorsktvangen en saga blott.
Per verbum et sensum
—- Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Friday, December 06, 2002 2:38 PM
Subject: GRAM; Lesning/lesning; FASIT
Bård Eskeland skrev:
«Skam seg!
Bård-dieu»
som svar til Kyrres:
«Ærede forum: Takk for alle bidrag til svar. Da holder vi på vårt og skriver
«lesning», selv om Bourdieus ånd kommer og tar oss aldri så mye :-)»
—- Jeg støtter Kyrres valg av «lesning» fullt ut, og henviser til at
valget av denne ordformen er helt i tråd med normeringen i både riksmål og
bokmål (les sjøl, i Guttu og Bokmålsordboka).
Jeg må ennvidere tilstå at jeg ikke har noen som helst tiltro til de
forsøkene som ble gjort i løpet av gårsdagen på å forklare distinksjonen
mellom «lesning» og «lesing» ut fra semantisk-logiske forhold. Oppslag i
både Guttu og Bokmålsordboka på ordet «lesning» viser med all tydelighet at
normgiverne ikke ser noen slik forskjell, og det tror jeg heller ikke
språkbrukerne gjør.
Går man gjennom et større riksmåls-/bokmålsmateriale med ord på -ing, -ning
samt -ing eller -ning (valgfritt), er det svært vanskelig å se noe
underliggende system. Selv om de fleste ord på -ing betyr «det å gjøre det
og det», (f.eks. «spising»), er det mange -ing-ord som betyr noe annet og
mer (f.eks. «tegning» – 2 betydninger; «maling», «skråning», «fylling»,
«helling»).
På den andre siden er det er mange ord på -ning som ganske enkelt betyr «det
å gjøre det og det», eller i hvert fall betyr noe i den retning i
utgangspunktet, men som så kan ha andre sideløpende betydningsnyanser
(f.eks.: «avslutning», «avskrivning», «matlagning», «undervisning»).
De -ning-orden som helt klart ikke betyr «det å gjøre det og det» (f.eks.
«bygning», «festning», «flyktning», «ledning», «holdning», «skråning»,
«stigning») faller ikke inn i noen _entydig gruppe_ som kan karakteriseres
med betydningen ‘produkt av å gjøre det og det’, selv om noen av dem
selvfølgelig gjør det.
— Saken dreier seg i bunn og grunn bare om at de som hadde ansvaret for
språknormeringen i bokmål fra 1938 til 1981 (cirka), ønsket at nynorskens
avledningsendelse «-ing» skulle overta så mye som mulig av rommet for
avlendingsendelsene «-ning» og «-else» i det alminnelige bokspråk. (Noen av
disse løsningene har vunnet fram, mange andre lever et perifert liv i det
alminnelige bokspråk.) — Så har riksmålsfløyen (f.eks. André Bjerke)
forsøkt å forsvare formene med «-ning» ved å påstå at det finnes en dypere
semantisk logikk i det tradisjonelle riksmålssystemet som ligger til grunn
for distinksjoner mellom ord på -ing og ord på -ning.
Ser man nærmere på saken, viser det seg at dette en skrøne, eller skal vi
heller si «GRAMMATISK FOLKLORE»: Saken er at man må lete med lys og lykte
blant -ing og -ning-ordene i bokmål/riksmål for å finne ‘distinktive par’
hvor -ing respektive -ning skiller mellom to betydninger langs André Bjerkes
skillelinje.
(Å slutte noe som helst om systemet ut fra distinksjonen mellom «bygging» og
«bygning» er f.eks. et umulig utgangspunkt, siden betydningen av «bygning»
så åpenbart ikke er forutsigbar fra den typiske betydningen av
avledningsendelen -ning, som f.eks. i «lesning». — Et -ning-ord som
«bygning» er like avstikkende i systemet som et -ing-ord som «maling», som
jeg aldri har sett noen forsøke å trekke noen generelle regler ut av.)
Det er i hvert fall ikke denne angivelige dypere logikken (folkloren!) som
ligger til grunn for normeringen i moderne riksmål. – Denne normeringen
bygger på usus og gir raust rom for valgfrihet. – Begge deler gjør at Guttus
«Norsk ordbok» er så velsignet anvendelig.
Knut Johansen