Jeg fristes til å si som John Erik Frydenlund sa da jeg bemerket at det heter «Karibia» og ikke «Karibien»: «En totalt unødvendig opplysning.»
Det er mulig jeg har misforstått hensikten med dette forumet, men jeg trodde den var å kunne fremlegge faglige problemer av ymse art og diskutere dem med kolleger. Å oppfatte dette som «jamring» må være noe i nærheten av den totale misforståelse. Jeg kan bare svare for meg selv, og jeg har ikke bedt om eller etterlyst regler som ikke finnes. Derimot er jeg svært nysgjerrig på hvordan kolleger løser ting jeg selv baler med, og har i den forbindelse stor nytte av o-ringen, slik jeg også har stor nytte av å studere kollegers arbeider mellom permene. Noen ganger finner jeg ting jeg begjærlig tar til meg, andre ganger finner jeg feil eller er sterkt uenig i måten å løse ting på.
Karis problem med sitater kjenner jeg meg veldig igjen i. Det er da heller ikke første gangen det tas opp i o-ringen. Selv foretrekker jeg å bruke eksisterende oversettelser, f.eks. av Shakespeare, men er ofte misfornøyd med de oversettelsene som foreligger, f.eks. André Bjerkes. Samtidig føler jeg meg ikke selv særlig kompetent til å oversette Shakespeare. Som oversetter, og som redaktør av en lang rekke sitatbøker, blant annet «Den store sitatboken» som er en av de største på norsk, vet jeg også at det kan være forbausende vanskelig å oversette et løsrevet sitat, slik jeg ofte er nødt til.
Mvh
Jørn Roeim
—– Original Message —–
From: «Bjørn Herrman»
To:
Sent: Monday, January 21, 2002 12:17 AM
Subject: GI MEG EN REGEL!
Herrejemini, for jammer om disse stakkars sitatene, da! Er dere blitt
rammet av kollektiv sitatangst der ute? Dette problemet, eller
rettere: disse problemene, er da vitterlig en selvsagt del av dette
yrket? Eller er det noen som kan huske en tekst de har oversatt som
ikke siterte/alluderte/refererte til/lekte med andre
tekster/filmer/tv-serier/kulturfenomener? Og hva gjør man når man
kommer over sånt? Jo, man løser det selvfølgelig ut fra kravene
akkurat denne teksten man for øyeblikket arbeider med, stiller. Og
noen ganger kan den ene løsningen være riktig, andre ganger den
andre. Og noen ganger må flere forskjellige måter å løse samme type
problem på, stå side om side i samme tekst. Så kronglete er det. Man
må stole på sin egen vurderingsevne. Den eneste helt faste regelen i
denne virksomheten, må vel være at det finnes ikke noen helt faste
regler? Og er det ikke det som er halve moroa, da?
Bjørn