Jeg synes nå det er grunn til å pleie en mer lemfeldig (les: skånsom) omgang
med ord som nettopp «lemfeldig». Det topper min liste over verneverdige ord,
Jon.
Forøvrig står det oss fritt, q.e.d., å bruke hvilke som helst ord på en
hvilken som helst måte. *Vi*, eller vår bruk av språket, er neppe
inflasjonsdrivende.
p.q.e.d.
—– Original Message —–
From: «Jon Rognlien»
To:
Sent: Tuesday, January 21, 2003 10:41 AM
Subject: RE: forskuttere
La meg med det samme si at jeg er av dem som deler Knuts prinsipielle
haldning. Jeg synes dessuten han har et utsøkt poeng når han sier at
slike markerte uttrykksmåter som «forskuttere» for en oversetter
nærmest er gefundenes fressen (ofte feilbrukt uttrykk, for øvrig).
Men:
1) Jeg er helt sikker på at det finnes dårligere eksempler på bruk av
«forskuttere» enn de hendige tilfellene Knut trekker fram. Det er her
jobben til Bård og Einar ligger – finne fram de eksemplene der
uttrykket er blitt vrengt, tømt og kastet tilbake i språkgryta. Jeg
hakke tid akkurat nå.
2) Jeg vil pukke på grunnprinsippet om distinksjonen som
grunndistinksjon. Altså: Jeg vil beflitte meg på å lære meg (og min
sønn) et norsk som er rikest mulig, dvs inneholder maksimalt med
distinksjoner. Det forutsetter kjennskap til stadig nye ord: virkelig
nye, innlånte, nygamle og gamle som er nye for meg. Jeg er av dem som
bruker «ham» «dem» «sågar» «niende april» etc etc, men jeg unngår ord
som «lemfeldig» fordi feilbruken har overskygget ordets egentlige
mening, og da synes jeg det er greit å droppe det inntil videre. Vi
får se om et par generasjoner (famous last words).
jon