At 18:44 22.11.2002 +0100, Kyrre Haugen Bakke wrote:
>22.11.02 17:21 skrev Bård Eskeland
>
> > Takk til alle – men eg er litt forvirra. Eg synest òg eg hugsar ein
> > mellomting, men det var altså ikkje EP?
> >
> > Eg stiller spørsmålet litt annleis. Forfattaren hevdar at vinylhistoria
> femner
> > om to dimmar og tre turtal. Det verkar litt unyansert på meg?
> >
> > Mvh
> > Bård
> >
>
>Det kommer an på hvor høyt presisjonsnivået i teksten er, eller vil være
>
>Utsagnet lyder ikke gærnt i og for seg, men skal vi være helt presise,
>eksisterte altså også (i noen år) de derre mellomstore LP-ene, som selvsagt
>på sett og vis må kunne kalles EP (ettersom forkortelsen som kjent står for
>«Extended Play») …
>
>Men for de fleste praktiske formål gikk det i to dimmer — en som omfattet
>singler og EP-er, en som omfattet LP-er.
Ja, det er helt klart et spørsmål om presisjonsnivå, for spørsmålet er mer
komplekst enn det som til nå er kommet fram.
Skal man være helt presis, var det minst tre dimmer og fire turtall:
78 omdr./min.: diam. 25 cm (standard steinkaker)
78 omdr./min.: diam. 30 cm (vet ikke om disse var i vanlig handel her i
Norge, men vi hadde flere slik etter min morfar, som hadde seilt på junaiten)
45 omdr./min.: diam. 17 cm. (Hvis disse hadde 2 låter av standardlengde pr.
side, ble de kalt EP. Hadde de bare en låt pr. side, var det singler.)
33 omdr./min.: diam. 25 cm (ble kalt LP)
33 omdr./min.: diam. 30 cm (ble kalt LP. Begge disse ble kalt LP.)
16,5 omdr./min.: (Jeg har aldri sett eller hørt noen plater som gikk på
denne hastigheten, men de platespillerne man fikk kjøpt, kunne stilles på
78, 45, 33 og 16,5. Jeg hørte vel et rykte om at det var laget noen slike,
men at lydkvaliteten var så dårlig at forsøket ble gitt opp.)
Og da har vi ikke tatt med papp-plater med turtall 78, diam. 25 cm., riller
med to låter av standardlengde på den ene siden og ingenting på den andre
siden. (Vi hadde også noen slike fra junaiten. Og i en tid da alle VISSTE
at det bare var EN låt pr. side, var det en spøk som aldri slo feil hvis et
fremmed menneske var på besøk å sette på en av disse skivene. Idet første
låten sluttet, sa man så lett henslengt til gjesten: «Kan ikke du stikke
bort og snu plata!» – bare for å nyte forskrekkelsen i vedkommendes ansikt
når grammofonen plutselig helt av seg selv tok fatt på en ny sang!) For
ikke å snakke om postkort med riller, som du kunne legge på platespilleren
og høre lystig musikk …
Framleis forvirra? Ikkje etter neste episode i O-RINGEN!
mvh
Kåre A. Lie
alberlie@online.no
http://alberlie.home.online.no