Mens vi venter på de store teologers utspill i denne sak, kan jeg bringe
til beste en frem til denne dag henfaren erindring fra min spede ungdom,
nærmere bestemt 12-13 årsalderen. Før dere tror det går helt rundt for
meg, iler jeg til med å fortelle at jeg har en bror som er 8-9 år eldre,
som på denne tiden studerte jus. Også han var interessert i språk, og
det var ikke lite jeg og min tvillingbror måtte lære utenat av nynorske
paragrafer (svara skadebot jamvel om korkje han eller føraren hev vist
aktløyse) og latinske uttrykk som f.eks ‘derelinkvere’, om hvilket det
store norske leksikonet sier:
«derelinkvere (av de- og ‘etterlate’ ) (jur.), oppgi besittelsen av en
ting på en slik måte at eieren taper eiendomsretten til tingen, f.eks.
når man på reise bevisst lar lesestoff ligge igjen. Den som finner en
derelinkvert ting og tar den i sin besittelse, blir eier av den. Gjelder
det derimot ting som er tapt, men ikke derelinkvert, får finneren ikke
eiendomsretten, men han har krav på finnerlønn.»
Så vidt jeg kan huske, avviker ikke denne definisjonen synderlig fra den
vi fikk banket inn i de små hodene våre for drøyt 50 år siden. Vi var
ikke direkte tilbakestående, vi heller, så dette syntes vi var morsomt
og intellektuelt stimulerende. Vår barnlige glede fortok seg imidlertid
da en mer brutal virkelighet etterhver manifesterte seg. Enkelte av
tingene våre var ikke lenger å finne. På forespørsel meddelte storebror
at de var derelinkverte, eller var blitt derelikte, som jeg også kan
huske at han brukte, og han hadde funnet dem, ergo hadde han tatt dem i
sin besittelse og blitt eier av dem. Forgjeves bedyret vi at dette ikke
var tilfelle, at vi ikke hadde latt dem ligge igjen. I dag ser jeg at vi
skulle ha sagt at vi hadde mistet disse tingene, og at vi da hadde krav
på å få dem tilbake mot utbetaling av finnerlønn. Men dette ville neppe
ha gjort tragedien noe mindre for oss i vår daværende så godt som
pengeløse tilværelse.
Jeg takker O-ringen som har gjenopplivet denne opplevelsen, og tillater
meg også å dele den med dere.
Anne Elligers wrote:
>Forlatt er ikke uforenlig med forstøtt, og saktens kan man føle seg forstøtt – privé de tout secours divin – men «forstøtelse» er aktivt, og her dreier det seg om hvordan den forlatte, evt. forstøtte, føler seg. Den ytterste nød, simpelthen? eller fortvilelse? KÅNTXT!
>
>—– Original Message —–
>From: «Tom Lotherington»
>To:
>Sent: 21. november 2002 18:45
>Subject: SPM: derelictio
>
>
>
>
>>Det har vist seg å være rikelig med teologisk kompetanse i dette forum.
>>Spørsmålet gjelder det franske ordet «déréliction», som står for den
>>ytterste forlatthet, om jeg kan bruke ordet «forstøtelse». Eller om noen har
>>et bedre forslag.
>>Takknemlig for svar!
>>2m
>>————————————–
>>Tom Lotherington
>>21 92 97 90 – 971 861 48 – 23 10 37 84
>>
>>
>>
>>
>>
>
>
>
>
>
>