Bård Eskeland spør undertegnede:
«Kva er den beste og mest oversynlege grammatikkboka du har? Eg vil ha ei med alle dei gilde termane eg ikkje lærde på skulen (base, trajektor osb.). Men ikkje noko som – à la Chomsky – vert revidert annakvart år, det må vera eit analyseapparat som har tolt minst ti års tann!»
Noen autoritativ grammatikk med en terminologi og et analyseapparat det er alminnelig enighet om, tror jeg rett og slett ikke lenger er å oppdrive, hverken om norsk språk eller mer generelt.
Jeg kan bare gi en kortfattet biografi over de bøkene innen faget jeg har nytte og glede av for tiden.
En meget god grunnbok er
Simonsen, Endresen og Hovdhaugen: Språkvitenskap. En elementær innføring, Oslo 1988
Dette er en lærebok i forberedende språkvitenskap og fonetikk, senere erstattet av noe forenklede utgaver. 1988-utgaven er fremdeles i handelen, og bør foretrekkes. Endresens kapittel om Morfologi er det mest spennende. Hovdhaugens om Syntaks kan jeg ikke huske har gjort noe inntrykk på meg.
Den beste nyere norske grammatikken jeg kjenner til, er
Jon Erik Hagen: Norsk grammatikk for andrspråklærere, Oslo 2000.
Nettopp fordi Hagens perspektiv er som det er, gjør han observasjoner om kroker i det norske språksystemet som går andre hus fordi. Boka er kanskje litt kronglete bygd opp, men etter hvert som man blir kjent med den, vil man oppdage at den er en sann gullgruve. Så mye teori finner man ikke her, men boka er i hvert fall fri for chomskyanske finurligheter.
Standardverket innen norsk gramatikk nå er selvsagt
Faarlund, Lie og Vannebo: Norsk referansegrammtikk, Oslo 1997
Det er en koloss av en bok, som det har tatt meg flere år å bli skikkelig kjent med. Teoretisk sett kanskje ikke så gruelig spennende alltid, men alle kapitlene er solide og eksempelmaterialet svært rikholdig. Her og der er det et problem at det er den rådende grammatikken i normert bokmål og nynorsk som er utgangspunktet, men blikket for hva folk virkelig skriver og sier er til stede. — Uttrykket «base» i forbindelse med samsvarsbøyning, som Bård er inne på i innlegget sitt, har jeg hentet herfra.
Et forsøk på å lage en norsk grammatikk med litt friskere teoretiske avspark er
Hans-Olav Enger og Kristian Emil Kristoffersen: Innføring i norsk grammatikk, Oslo 2000
Dette er i langt høyere grad en innføring i grammatiske begreper enn en norsk språklære. I forhold til det siste faller den helt igjennom sammenlignet med Hagens bok. Mest teori er det i Kristoffersens syntaksdel. Der står det ganske mye om semantiske roller (i slekt med sånt jeg brakte på bane med mitt trajektorbegrep – som Kristoffersen kaller «tema», en ikke særlig heldig valgt term). Etter hvert har jeg oppdaget at Kristoffersens terminologi er temmelig ideosynkratisk: Bruker man den, rister andre norske grammatikere på hodet. Er man klar over dette, er det likevel mye tankevekkende å hente her.
Det artige med denne boka er at oppdraget de to forfatterne opprinnelig fikk, var å lage en slags hendig grunnfagsversjon av Norsk referansegrammatikk. – Når det kommer til stykket, viser det seg at de er uenige med teorien i denne boka på nesten alle vesentlge punkter …
Det finnes også en norsk grammatikk beregnet på lærerhøyskolene:
Lars Anders Kulbrandstad: Språkets mønstre. Grammatiske begreper og metoder, Oslo 1998
Den er veldig overfladisk, teoretisk totalt uspennende og helt uten sans for det som er moro med grammatikk, nemlig grammatiske _problemer_. Her er alt kjekt og greit, liksom, og noen undring over språkets merkverdigheter er ikke til å få øye på. Skygg unna.
——— Som Bård holder jeg meg borte fra Chomsky-inspirert generativ grammatikk. Den er altfor vanskelig for amatørgrammatikere, og er sterkt plaget av en slags intern skolastikk, hvor begrepene formerer seg som fluer i en søppeldunk om sommeren – har jeg inntrykk av.
Det jeg prøver å orientere meg i, er den skolen som kalles kognitiv grammatikk. Den er vanskelig nok den, og jeg vil nøye meg med å nevne én bok, som har betydd veldig mye for meg de siste årene:
George Lakoff: Women, Fire, and Dangerous Things, Chicago 1990 (billigutgave)
Den er temmelig diger og krever litt tålmodighet fra leseren, ikke fordi den er spesielt vanskelig tilgjengelig, men fordi Lakoff driver evinnelige sverdfektninger med en slags stråmannsmotstander, som han tillegger ale de meningene han selv bekjemper. (Ikke tvil om at dette er en demonisert verson av Chomsky, men det blir aldri sagt.) — Venner man seg til dette retoriske grepet, er boka helt prima. — Det beste er kanskje, når alt kommer til alt, de tre grundige casestudy’ene bak i boka. Den femti sider lange studien av betydningsrommet for den engelske preposisjonen «over» er banebrytende, og meget instruktiv om man vil forstå hva kognitiv grammatikk går ut på. — Min term «trajektor» har jeg annektert fra Lakoff.
Lakoff har også en annen og mindre bok jeg gjerne kan anbefale: Metaphors We Live By, Chicago 1980 (og senere utgaver).
— Det Bård skriver om parvernotatet mitt, svarer jeg på i et senere innlegg.
Knut Johansen
—– Original Message —–
From: Bård Eskeland
To: O-ringen
Sent: Thursday, November 14, 2002 8:43 AM
Subject: SV: DEEP GRAMMAR. strakte seg / strakk seg
Dette ser svært interessant ut. Når eg tenkjer på transitivt/intransitivt, må eg vedgå at det delvis er semantiske tilhøve eg ser for meg – kanskje er det noko à la trajektoromgrepet som ligg (eller burde liggja) under. Elles tykkjer eg du, Knut, bind deg svært fort til å måtta forklåra ein delvis tilfeldig «usus» som noko essensielt (skulle ikkje tru du var gouldianar, men erkeadaptasjonist, panglossianar og platonikar på ein gong (intern 😉 ). Eg trur nok ofte standardmålsgrammatikk handlar om historiske overgangar og geografisk variasjon som har stivna og er eit kompromiss mellom mangfelde vanar – og at semantikken styrer snart her, snart der, formelle tilhøve likeins osb.
Men når det gjeld å finna/laga eit system i sakene, er du berre konge! Eg har ikkje anna å koma med enn eit spørsmål: Kva er den beste og mest oversynlege grammatikkboka du har? Eg vil ha ei med alle dei gilde termane eg ikkje lærde på skulen (base, trajektor osb.). Men ikkje noko som – à la Chomsky – vert revidert annakvart år, det må vera eit analyseapparat som har tolt minst ti års tann!
Beste helsing
Bård