Mitt innlegg tilhører vel kategorien prat, men er relatert til Stians
problem.
Jeg har lyst til å påpeke at grunnen til at Stian har et problem her, er at
norsk rett og slett i visse sammenhenger er i ferd med å bli litt fattig.
En av fordelene med slike ord som «Mister» og «Sir» at de også er et
hjelpemiddel til å tiltale folk man ikke vet hvem er. Slike hjelpemidler har
vi ikke på norsk lenger; eller …?
Jeg var selv i en situasjon på toget for et års tid siden. Det satt en mann
og en dame rett overfor meg. Så gikk de av på en stasjon før meg, og da de
var gått, oppdaget jeg at det lå igjen et par herrebriller på setet. Jeg
grep dem og løp ut i døren, fikk se paret 10-20 meter borte på perongen, og
ble stående og gispe etter et eller annet ord. Hva faen skulle jeg si nå?
«Døh!!»
«Du mannen!!»
«Dere der nere med grønn frakk og lada-hatt!»
Toget skulle straks videre, så jeg måtte få trøkt ut av meg et eller annet.
Min panikkartede tankevirksomhet endte med at jeg ropte «frue»!
Det fungerte jo. Fruen snudde seg, og kom tilbake etter mannens briller,
men jeg var forbanna irritert etterpå fordi jeg åpenbart ikke vet noe om
hvordan man tiltaler fremmede menn i slike situasjoner uten å si «døh!»
Så kanskje vi språkrøkterne skulle bli enig om slike tiltaleformer, og så
bare innføre dem?
e
—– Original Message —–
From: «Stian Omland»
To: «O-ringen»
Sent: Saturday, January 11, 2003 3:22 PM
Subject: DEBATT: strategi(2), mrs
> Hei igjen!
>
> Her kommer del to av strategiproblemene mine og denne gangen er temaet
> tiltaleformer, nærmere bestemt mrs. La meg forklare.
>
> Vanligvis tar jeg med meg former som mister, sir og miss over fra engelsk
> til norsk. Det er flere grunner til dette, men de viktigste er at disse
> formene og deres norske motstykker ofte brukes med en viss
nyanseforskjell.
> Ingen norsk samtidstekst ville finne på å bruke herr Johnsen, mens mister
> Johnson er slett ikke er utenkelig i mange sammenhenger på engelsk. Ved å
ta
> med den opprinnelige formen over til norsk synes jeg denne
bruksforskjellen
> ivaretas uten at det blir påtrengende for leseren. Det er dessuten som
regel
> ikke noen hemmelighet at handlingen tross alt utspiller seg i et annet
> språkområde enn det norske, og dermed kommuniserer disse formene
uanstrengt
> til norske lesere av en oversatt tekst. I tillegg til at de hever
> presisjonsnivået i oversettelsen, fungerer de som lokalkoloritt. (Hvorvidt
> disse argumentene er gyldige fra mindre språk enn engelsk skal jeg la være
> usagt.)
>
> Så til problemet: Mrs.
>
> Så vidt jeg har klart å lese meg til har ikke dette noen skriftlig form
som
> skiller seg fra forkortelsen, i motsetning til mr/mister. Man kan velge om
> man vil bruke punktum eller ikke, og selv om det uttales f.eks. «misses»
> «eller «missus» avhengig av kontekst, skrives det alltid Mrs. (Det samme
> gjelder i og for seg også det statusnøytrale Ms.)
>
> «Fru» er helt uaktuelt i en tekst som «Haunted Ground», en moderne
> kriminalroman, og jeg synes ikke jeg kan omgå hele problemet ved å droppe
> disse formene. Selv vil jeg gjerne bruke mrs (med liten bokstav og uten
> punktum) som om det var et helt vanlig ord, men jeg er usikker på om jeg
> KAN.
>
> Synspunkter?
>
> Mister Omland,
> finnes igjen i arktiske strøk
>
>
>
>