Jeg slutter meg til Einars synspunkter og synes nok som ham at usus kan bli
vel mye sus iblant, forstyrrende mikrofonsus i intervjusituasjoner, ja. Jeg
vil ikke foregripe noe, men har det klare inntrykk — for ikke å si den
mistanke — at u-sus (les: språkstøy) blant politikere og andre
medieintervjuobjekter beveger seg stadig lengre vekk fra O-ringens
presisjonsnivå. For å si det sånn (usus). Ingen grunn til å være *så*
forståelsesfull overfor denne bevisstløse utglidning, Knut!
Per suspicióne
—– Original Message —–
From: «Blomgren Einar»
To:
Sent: Monday, January 20, 2003 3:10 PM
Subject: Re: DEBATT. Re: Forskuttere
Knut Johansen har brakt til torgs interssante tanker og relevante sitater
angående bruken av verbet «forskuttere» (som Bård Eskeland først tok opp her
i ringen), og vil altså ikke uten videre avvsie den «moderne» bruken av
ordet.
(Dette innlegget blir kanskje litt langt, så de uinteresserte kan bruke
delete-knappen her og nå).
Knut konkluderer slik:
«— Konklusjon: Jeg kan godt være med på at den overførte bruken av
«forskuttere» er byråkrat- eller politikerspråk. Men hva så? Etter hva jeg
kan observere av de anførte eksempler, kan jeg ikke se at det som foregår i
overgangen fra utgangsbruk til overført bruk er noe annet her enn det som
normalt skjer ved metaforisk anvendelse av ord og uttrykk.»
At den moderne (og, vil noen av oss hevde, uheldige og motepregede) bruken
av verbet er byråkrat- og politikerspråk, er jo helt klart. Men jeg lurer på
om Knut ikke er litt for velvillig innstilt til politikere og byråkrater,
for i Knuts utsagn ligger vel en forutsetning om at disse gruppene bruker
verbet _bevisst_metaforisk, for å være spirituelle, eller med ønske om å
oppnå en effekt e.l.?
Selv tror jeg ikke det forholder seg slik med politikere (som typisk
befinner seg i en hektisk intervjusituasjon med mikrofon og kamera foran
seg når de «forskutterer»). Jeg vil heller få kaste fram den påstand at
(feil)bruken av «forskuttere» bygger på språklig usikkerhet eller uvitenhet
om ordets egentlige (leksikalske) betydning/semantiske område.
En typisk situasjon kan være: en politiker intervjues og bes om å komme med
noen kommentarer til en brennaktuell og kanskje vanskelig sak. Vedkommende
politiker vil naturlig nok «ikke drive saksbehandling på fjernsyn», som de
sier, og vil ikke _foregripe utfallet av saken_. Det er _dette_ vedkommende
politiker_burde_si, og kanskje han/hun har en vag fornemmelse av nettopp
det. Men det første ordet som melder seg i polikerhjernen, er det
motepregede og akk så overforbrukte verbet «forskuttere». («Det heter jo det
nå!») Så dermed blir det det.
Knut sier: «– Den overførte bruken av «forskuttere» hører hjemme i samme
språklige register som utgangsbruken, og blir fullt forståelig – og
akseptabel – når man har klart for seg den tankegangen som ligger til grunn
for den bokstavelige bruken.»
Dette er utvilsomt riktig: bruken av «forskuttere» blir forstått i sin
sammenheng. Men her er vi inne på det eldgamle spørsmålet om_usus_, vil jeg
tro: Bare (feil)bruken av et ord/uttrykk er tilstrekkelig utbredt, er den å
anse som riktig. Selv vil jeg få mene at mye usus i dag er en smule tvilsom,
og det må kunne være tillatt å si at noe er direkte galt. Usus ruler? Nja,
nei, profesjonelle språkbrukere bør vel helst utøve litt dømmekraft og sunn
kritikk også, eller hva?
Jeg vil ganske enkelt få redusere saken til følgende enkle (retoriske)
spørsmål:
Hvis folk _mener_ «foregripe» eller «forutse», hvorfor _sier_ de da
«forskuttere»?
Hvorfor kan ikke verbet «forskuttere» få være forbeholdt det semantiske
området økonomi/det merkantile, i henhold til ordbokdefinisjonen?
Hvorfor kan ikke i det minste_noen få_ ord få beholde ordbokdefinisjonen sin
i fred?
Hvem vil frivillig påta seg jobben som ordbokredaktør i fremtiden, hvis
annethvert ord skal kunne brukes overført eller metaforisk i henhold til
språkmotenes skiftninger?
Hilsen Einar
(som gjerne vil være dogmatisk museumsvokter for ord som «forskuttere»)
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Saturday, January 18, 2003 4:20 PM
Subject: DEBATT. Re: Forskuttere
Ad diskusjonen om den overførte bruken av ordet «forskuttere», som f.eks. i
setningen: «Vi forskutterer ingenting i Krekar-saken.»
Jeg er ikke enig i den blanke avvisningen av denne uttrykksmåten.
For å forstå hva som er ute og går, må – vi slik jeg ser det – først merke
oss følgende:
Vedkommende ord hører primært hjemme i et bestemt språklig REGISTER, nemlig
ett som har med styre og stell å gjøre – især offentlig, men også i det
private næringsliv.
Her er to autentiske eksempler:
(1) «Til investeringer i jernbanelinjen er det foreslått til sammen 1 219,1
millioner kroner. I tillegg legges det opp til at NSB BA får anledning til å
forskuttere 70 millioner kroner i 2000 til utbedringer av Kongsvingerbanen
og at LKAB forskutterer 20 millioner kroner til igangsetting av arbeid med
kryssingsspor ved Katterat stasjon på Ofotbanen.»
(2) «Båtlaget Ran vil ikke vente lenger
Etter fire avslag om kommunal støtte, har Båtlaget Ran nå tatt opp lån for å
forskuttere pengene. Ran har store ambisjoner, og vil ikke vente lenger med
å få realisert planene sine.
– Vi regner med at kommunen hjelper oss, hjelper seg selv, å realisere et
sunt og godt fritidstilbud til barn og unge, retter Rolf Hermansen»
— Å forskuttere i slike sammenhenger er noe man nødig gjør, noe som fremgår
av følgende eks.:
(3) «- Kunsthøgskolen i Oslo har signalisert at vi ikke kan ha underskudd i
1999. Da har vi to muligheter: enten å forskuttere av neste års budsjett
eller å stoppe undervisningen. Men vår økonomiske status for resten av året
viser null og atter null. Bunnen er skrapet og vi frykter et lite
underskudd, sier Nilssen Brøyn.
– Hvilket alternativ velger dere?
– Det er helt uforsvarlig å finne dekning i neste års budsjett. Signalene
for år 2000 er at det heller blir nedgang i bevilgningene, samtidig som
skoleåret blir dyrere på grunn av avgangselever både på skuespiller- og
regilinjen»
— Den overførte bruken av «forskuttere» hører hjemme i samme språklige
register som utgangsbruken, og blir fullt forståelig – og akseptabel – når
man har klart for seg den tankegangen som ligger til grunn for den
bokstavelige bruken.
Den forskjellen som eksisterer mellom utgangsbruken og den overførte bruken,
er at det som forskutteres, ikke er penger, men noe annet. Det som så
knytter an til utgangsbruken, er at det dreier seg om forhold som er
underlagt prognoser eller fremtidige beslutninger foretatt av personer og
instanser med myndighet til den slags.
Her er et slikt eksempel:
(4) «Forskuttere teknologi (utviklingsdirektør i Telenor) –
– Vi var inderlig klar over at fallhøyden var stor, da vi satset på en
teknologi hvor deler av den ennå var på utviklingsstadiet. Vi måtte på mange
måter forskuttere den teknologiske utviklingen. Blant annet forutsatte vi
bruk av signaleringssystem nr. 7, som ved anbudsrunden var langt fra ferdig
utviklet. Vi ble da også den første teleoperatøren i verden som tok den
aktuelle «blåbok»-versjonen av systemet i bruk. Underveis opplevde vi mange
tilbakeslag og forsinkelser. De tekniske og organisatoriske utfordringene
sto i kø. Televerkets valg innebar at vi hoppet over et ledd i utviklingen
av digitale sentraler. Men vi visste at hvis vi greide å realisere planene,
ville vi som teleoperatør ta steget fra bunnsjiktet og helt frem i teten,
sier Bjørn Gladsø.»
Her er «forskuttere» brukt om noe positivt eller konstruktivt, omtrent som i
eks. (2) – om Båtlaget Ran.
— Men som regel knytter den overførte bruken av uttrykket seg til den
betenkelige siden av forskuttering: Negasjonen «ikke» er nesten alltid med,
enten uttalt eller underforstått.
Et par eks.:
(5) «Rogalandsforskning slo nylig fast at Osloregionen er den eneste
regionen i Norge som er fullverdig deltaker i den globale
kunnskapsøkonomien. Meyer vil ikke forskuttere at vi får en egen
Oslo-melding, men kan bekrefte at Oslo får sin rettmessige oppmerksomhet i
den kommende storbymeldingen:
– Jeg vil ikke forskuttere en egen Oslomelding, men jeg ser det som viktig
at hovedstaden får sin særegne plass i storbymeldingen»
(6) «Ikke for sent å redde Odda
– Det har vært vurdert. Hovedproblemet er i hvilken grad vi her til lands
skal forskuttere Kyoto-avtalen. Å åpne opp for slike virkemidler før vi har
fått på plass et kvotesystem vil kunne skape retningslinjer som blir svært
vanskelig å håndtere. Det vil også overraske meg om Akselsen klarer å hoste
opp beløp i nærheten av 100 million»
Jfr.: Poteter til en pris av 200 kroner sekken
~ uren luft er den pris man må betale for å ha en inntektsgivende kjemisk
industri
Knut Johansen