Enig med Knut, men uansett blir det synsing. Slik det er fremstilt, er jo
ikke dette noe ‘teknisk’ uttrykk med et presist innhold; det er omtrentlig
og sleivete dagligtale. Det lyder for meg som det helt riktige om noen
omtaler en rødneset oberst-pensjonist med et sinnssvakt, konservativt lys i
øyet som om «han har sin egen private hær», ut fra en implisitt antakelse om
samme obersts tankebaner etter endt karriere i den offisielle hæren. Det kan
være annerledes hvis synsvinkelen er oberstens egen, men også da er det
samme uttrykket fullt mulig, da ut fra en form for barsk (soldat-)humor hos
obersten selv. Den tredje muligheten er at referansen finnes i halvformell
omtale, f.eks. avisoppslag el.l., men også da har uttrykket ‘private hærer’
vært ofte brukt. «Milits, borgervern» og andre slike uttrykk oppfatter jeg
som for for presist og nøytralt observatørspråk til at det virker troverdig
at noen med noe emosjonelt forhold til fenomenet — for eller imot — ville
bruke det. Konteksten avgjør.
Torstein BH
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To:
Sent: Wednesday, January 30, 2002 1:59 PM
Subject: DEBATT: private hærer
Tone Formo skrev:
«med «hær» synes jeg straks jeg ser for meg mye større grupper, uten at jeg
har gått inn på nettsider og lest artiklene Knut referer til.»
Men saken er jo at den samme innvendingen åpenbart kan rettes mot det
engelske ordet «armies».
Spørsmålet her er vel ikke så mye hva den korrekte norske politologiske
eller militærvitenskapelige betegnelsen måtte være for det fenomenet som
omtales i Torils roman som «private armies». Spørsmålet er hva folkene i
romanen sier.
Konteksten er ifølge Toril denne:
> > > > > Vi er fremdeles i England på 1970-tallet (1974), på en pub, der en
> > >person
> > > > > snakker om gærne, pensjonerte oberster med kompiser i det
> konservative
> > > > > partiet, som organiserer «private armies» som skal trå til når
folk
> > > > mister
> > > > > respekten for lov og rett.
I den språklige atmosfæren det pustes i her, synes jeg fortsatt det må være
rimelig å gå direkte fra «private ARMIES» til «hemmelige HÆRER», som later
til å være parallelle uttrykk på engelsk og norsk. — Jo gærnere de som
snakker om dette synes disse pensjonerte oberstene er, jo større
tilbøyelighet vil de ha til å velge et ord som får disse private militære
avdelingene til å lyde _store_.
Det er nå en gang sånn folk snakker. Slikt er en del av hverdagens retorikk.
Knut Johansen