Jeg kan være enig med Knut i det han sier om hvordan folk snakker,
men jeg tror ikke jeg ville være så redd for å gå enda et skritt
langer og kalle det «private hærer». Også her i landet har vi jo hørt
om diverse mer og mindre fargerike (og gjerne
konservative/tradisjonalistiske) størrelser i diverse utland som har
holdt seg med nettopp private hærer. Bl.a. en kkjent japansk
forfatter, som jeg ikke husker navnet på i farten – Mishima? Han var
bl.a. kjent for å holde seg med en privat hær på 200 mann.
Bjørn
>Konteksten er ifølge Toril denne:
>
>> > > > > Vi er fremdeles i England på 1970-tallet (1974), på en pub, der en
>> > >person
>> > > > > snakker om gærne, pensjonerte oberster med kompiser i det
>> konservative
>> > > > > partiet, som organiserer «private armies» som skal trå til når folk
>> > > > mister
>> > > > > respekten for lov og rett.
>
>I den språklige atmosfæren det pustes i her, synes jeg fortsatt det
>må være rimelig å gå direkte fra «private ARMIES» til «hemmelige
>HÆRER», som later til å være parallelle uttrykk på engelsk og norsk.
>— Jo gærnere de som snakker om dette synes disse pensjonerte
>oberstene er, jo større tilbøyelighet vil de ha til å velge et ord
>som får disse private militære avdelingene til å lyde _store_.
>
>Det er nå en gang sånn folk snakker. Slikt er en del av hverdagens retorikk.
>
>Knut Johansen