Eva Storsveen skrev som kommentar til min bemerkning:
> Svenske «köttbullar» skiller seg fra norske «kjøttboller» ved at de første
> prototypisk er stekt, mens de andre prototypisk er kokt.
«Dessverre, de norske kjøttbollene er nok også stekt, men ikke gjennomstekt.
Man steker dem i panne for å få fin farge, skorpe og smak, og så koker man
dem etterpå ferdig i sjyen.»
Det kan jeg godt tenke meg at man kan gjøre, og det er i så fall et meget godt argument for å bruke betegenselen «kjøttboller» også for Per Qvales svenske köttbullar. — Men tenker man på kjøttboller av det slaget man har i supper, også, men ikke bare soddboller, og ellers konfererer standarkokebøker som Aschehougs Store og Schønberg-Erken, finner man at norske kjøttboller vanligvis, eller som jeg skrev: prototypisk, kokes, eller snarere trekker i nesten kokende lettsaltet vann, kraft eller (tomat)saus.
Av Per Qvales innlegg forstår jeg at det kan betraktes som et utslag av dårlig smak å omtale utenlandske boller fremstilt av kjøttfarse som kjøttboller. Det får være som det vil. I alminnelige oversettelser av tekster i jevn stil, uten spesielle kulinariske pretensjoner, mener jeg fortsatt at det svært ofte vil virke påtatt, ja kanskje til og med maniert, å la de utenlandske betegnelsene stå – f.eks. sv. köttbullar eller it. polpette el. polpettine. (Nå kan jo ikke jeg it., men skal man tro Ullelands It.-No. Ordbok, _betyr_ «polpetta» kjøttboller el. karbonader. Det siste kan man sikkert strides om; det er mange andre gode ord for kaker av stekt kjøttfarse, men før man velger norsk ord her, må man nesten ha sett saken.)
Ut fra denne betraktning kan man så ty til de utenlandske ordene dersom konteksten tydelig krever et høyere presisjons- eller pretensjonsnivå, hvilket medfører at _meningen_ blir en noe annen.
Mitt poeng er at det konkrete norske ordet «kjøttbolle» er romslig og tøyelig nok semantisk sett til at det kan bære en noe utvidet betydning i en hverdagslig sammenheng. — Andre ord kan godt være mindre tøyelige, fordi deler av det betydningsrommet man kanskje kunne tro at de kunne dekke, faktisk er dekket av andre, innarbeidede ord. Dansk «hakkebøf» f.eks. er allerede innarbeidet både i det norske kjøkken og det norske språk som «hakkebiff» og dekkes derfor selvfølgelig hverken av «kjøttkake» eller «karbonade», heller ikke i en hverdagslig sammenheng.
Da spaghetti var forholdsvis nytt i det norske kjøkken, kunne man se det omtalt som «makaroni» i noen kokebøker. Det går selvfølgelig ikke nå lenger. De to ordene fyller nå hvert sitt betydningsrom.
God helg,
Knut Johansen