Det er med noen forbauselse jeg konstaterer at K. Johansen primært legger
til grunn rent kvantitative betraktninger i sin drøftelse av köttbullar som
oversettelsesenhet, og det slår en at logikeren K. Johansen her tar luven
fra kokken og kjøkkenflanøren K. Johansen. For: Hvor blir det av *smaken* —
! — midt oppi dette semi-skolastiske perspektiv?
La meg for strenghets skyld skille mellom Kulinariske Johansen (K. Johansen)
og Kløpperen Johansen (K. Johansen). Vi får således et skille mellom K.
Johansen og K. Johansen. Dette skille kan forekomme en like ulykksalig som
skillet mellom fornuft og følelse, eller som skillet mellom res cogitans og
res extensa.
Men når vi nå først har dette skillet mellom res cogitans og res extensa, så
kan det jo brukes til å si noe fornuftig (ops) om forholdet mellom språk og
verden. Og det gjør K. Johansen. Han sier at det er flere ting i verden enn
det er språk (ord) i verden, m.a.o. at res extensa er mer utstrakt og
innholdsrik enn res cogitans. Så langt er alt vel og bra. At én distinksjon,
f.eks.en kvantitativ distinksjon, kan bli viktigere enn en annen i
«betydningsrommet» (det rommet må jo tilligge res cogitans), er også vel og
bra.
Når imidlertid denne kvantitative distinksjon får supremati i et anliggende
der — det vil også K. Johansen måtte mene — de kvalitative egenskaper
utvilsomt er de viktigste, blir resonnementet tvilsomt. K. Johansen, som i
sin av undertegnede med flere høyt elskede matspalte i Klassekampen (i
vidunderlig vekslvirkning med K. Johansens vitenskapshistoriske spalte samme
sted) adskillige ganger har fremhevet nettopp *smaken*, til tross for det
påtagelige kvantum arbeidsinnsats, K. Johansen, altså, er her klart i splid
med K. Johansen.
Når K. Johansen videre går til den ytterlighet å foreholde oss at det skal
hete — og på hans kjøkken angivelig heter — «kjøttboller», når det
tilberedes *polpette* (får vi tro), bare de er små nok, det er en
kvantitativt basert domfellelse som vil være tung å svelge for hans
antagonist K. Johansen.
Denne K. Johansen, til forskjell fra hin, hevder at betydningsrommet er
avgrenset av «a)størrelse og form, b) varmebehandlingsmetode». Hin K.
Johansen ville utvilsomt føyd til, og prioritert, «smak».
Min mors polpette var minneverdige, og jeg kan forsikre at de intet hadde
med mors kjøttboller å gjøre, aldri en tanke på kjøttboller i min munn,
hadde jeg nær sagt. Oppskriften ville hun ikke ut med, til gjengjeld har det
gode menneske fra Underhaugsveien, J. Rognlien i sin tid tilstillet meg
denne:
400 g kjøttdeig
100 g parmesan i biter
3 fedd hvitløk
1/3 kvast bladpersille (ikke våt!)
SPINNES I FOODPROCESSOR (det harde først!)
olivenolje
1 egg
brødsmuler
salt og pepper
RULLES TIL BALLER (i tallerken med hvetemel)
STEKES I OLJE (ikke extra vergine!)
NB! J. Rognlien kaller dem *polpettine*, men jeg har forståelsen av at de
ikke er så mye mindre enn min mors *polpette di carne*, som hadde en
diameter på 2 cm+/-, altå på størrelse med köttbullar eller *keftedes*
(Takk, Kyrre!).
Jeg forventer at K. Johansen nå rydder kjøkkenbenken (for traktkantarell,
sau og annen sesongspise), fyller den med ovenstående, og idet han har
trillet den første polpetta til forkriftsmessig størrelse og foretatt en
metrisk (og geometrisk) vurdering, lar den gjennomgå smaksløkenes (etc)
utprøving. Olfaktorisk bør polpettaen alelrede være bestemt som nettopp
polpetta, og smaksløkenes kjennelse vil neppe gå i noen annen retning.
Dette er ingen «kjøttbolle», nei.
Hvis K. Johansen (førstnevnte) nå vil hevde at det å skrive «polpetta» eller
«köttbulle» er å stille for store krav til leserne på målspråket, vil jeg be
ham om å stille sin vurdering i bero inntil K. Johansen (sitnevnte) har
anstillet ovenevnte undersøkelser in casu polpette/polpettine.
Såpass mye må man kunne kreve av en relativt oppsøkjande oversettar.
Per-itale
—– Original Message —–
From: «Knut Johansen»
To: «O-ringen»
Sent: Friday, November 01, 2002 4:14 PM
Subject: DEBATT, kjøttboller sv.>no,. var. Re: Dugurd
Jørn Roeim spurte Per Qvale, angående en passus i dennes
oversettelsesteoretiske bok:
«[Qvale-sitat:] «At svenske köttbullar ikke kan oversettes med norske
kjøttboller uten at leserne setter dem i halsen, er nok klart for de fleste.
Köttbullar har formodentlig, og man tør altså formode det samme for
kåldolmar, sin opprinnelse i Karl XIIIs tyrkiske fangenskap, der han etter
alt å dømme mottok sterke kulinariske inntrykk.» [Roeim-spørsmål:] Det er
faktisk ikke klart for meg, det der med köttbullarna. Kan du ikke forklare
det?»
Per Qvale svarte:
| Kåldolmar er inspirert av *dolmes*, som Karl XII mesket seg med etter den
| såkalte «kalabaliken i Bender» i 1713, da kongenog hans tapre
| håndfullsoldater — under flukten fra nederlaget i Poltava –såvidt måtte
gi
| tapt for 10 000 tyrkere, hvilket medførte tyrkisk fangenskap i ett år,
men
| som man skjønner: ikke på vann og brød. Vel hjemme i Sverige igjen måtte
| Karl og hans menn ty til kålblader som erstatning for vinløv da de ville
| gjenskape denne tyrkiske (og greske) spise – derav *kåldolmar*. Men du
spør
| jo om *köttbullar*, Jørn! Det er samma sak: tyrkisk-gresk spise, og idag
en
| æressak å etterligne, på sitt eget vis, for enhver svensk husmor.
Riktignok
| er det så at fru Svensson ger tusan i gyros-krydderet. Hva kjøttbollene
| heter på tyrkisk/gresk husker jeg ikke.
Kanskje Jørn Roeim synes han har fått svar på spørsmålet sitt i og med
dette – som forteller den _historiske_ bakgrunnen for de svenske rettene
‘kåldormar’ og ‘köttbullar».
Men et helt avgjørende oversetterteknisk spørsmål gjenstår: Hvordan
oversetter en norsk oversetter det svenske «köttbullar» til norsk, uten at,
jeg siterer: «leserne setter dem i halsen»?
Mitt pragmatiske svar er: med «kjøttboller».
Svenske «köttbullar» skiller seg fra norske «kjøttboller» ved at de første
prototypisk er stekt, mens de andre prototypisk er kokt. Begge er laget av
noenlunde samme type kjøttfarse. Det som forbinder svenske «köttbullar» med
norske «kjøttboller» er størrelsen. I oversettersammenheng (og i alminnelig
tale) vil størrelsesdistinksjonen telle mer enn distinksjonen ‘stekt’ —
‘kokt’, siden norske pannestekte spiselige gjenstander av kjøttfarse, som
kalles «kjøttkaker» eller «karbonader» alt etter farsens karakter, er
markert større enn norske «kjøttboller», som igjen er på størrelse med
svenske «köttbullar».
Altså: Den distinksjon vi velger å la bli den styrende i den norske teksten,
er ‘mindre — større’. I forhold til denne spiller distinksjonen ‘kokt —
stekt’ mindre rolle i denne sammenhengen, og leseren må så akseptere at
«kjøttbolle»-ordet i den oversatte teksten på dette punktet avviker fra den
sedvanlige, prototypiske betydningen på dette punktet. — At dette har
praktisk/kommunikativ betydning ser vi dersom vi forestiller oss en veldig
sulten tenåringsgutt eller -jente som i en svensk tekst setter til livs
f.eks. 12 «köttbullar». – Når dette skal overføres til norsk, MÅ det bli
feil å velge ord etter distinksjonen ‘stekt’ — kokt’, og så skrive
«kjøttkaker». – Ved å holde seg til distinksjonen ‘mindre — større’ og så
skrive «kjøttboller», vil oversetteren gjøre den norske teksten
psykologisk-fysiologisk-ernæringsmessig troverdig og fordøyelig (jfr. Qvales
bestemmelse om å sette eller ikke sette i halsen).
— Hvis vi beveger oss fra svensk-norsk oversetteri og ut på det praktiske
kjøkken, hvor retter fra mange land tilberedes, vil forholdet være
noenlunde det samme. På mitt kjøkken tilberedes italienske _kjøttboller_ i
tomatsaus med spagetti, noe de heter uansett om jeg skulle velge å koke dem
(la dem trekke i buljong) eller å steke dem. Det samme med _greske_ eller
_tyrkiske_ kjøttboller: I noen av oppskriftene jeg bruker, stekes de, i
andre kokes de.
Dersom _størrelsen_ avviker mye fra det jeg som kokk og de spisende på sin
side forbinder med kjøttbolle-størrelse, må jeg nok kalle de tilberedte
kjøttfarseproduktene noe annet, og da vel å merke i sær hvis de er _stekt_.
Hvis produktene er kulerunde og _kokt_, tåler de betegnelsen «kjøttboller»
ganske langt opp på skalaen. Hvis de er _stekt_, blir betydningsrommet for
«jøttboller» raskere uttømt. «Kjøttboller» kan da bare brukes så lenge de er
ganske små, samt mer eller mindre kulerunde. Jo større og jo mindre
kulerunde de blir om der er stekt, jo mindre anvendelig blir betegnelsen
«kjøttboller».
Betydningsrommet er altså avgrenset av to kryssende grenser – a) størrelse
og form, b) varmebehandlingsmetode. Om oversetteren treffer riktig her, vil
avhenge av hvor fortrolig vedkommnende er med språkbruken i den praktiske
erfaringsverdenen ordene benyttes i på målspråket og utgangsspråket.
— Den realitet som egentlig drøftes her, er at ethvert almenspråk har
færre ord enn det er gjenstander i menneskenes verden. Dermed kan
gjenstander som har litt andre egenskaper enn de som man i språket S
prototypisk venter at gjenstander betegnet med ordet A har, likevel gjerne
betegnes med A, så lenge bruken av ordet A (til forskjell fra f.eks. ordet
B) bevarer den distinksjon som av mer eller mindre tilfeldig oppståtte,
konvensjonelle grunner er avgjørende i språk S hva dette ordet og dets
referent angår. — Et eller annet sted i betydningsrommet for et ord kan én
distinksjon imidlertid bli viktigere enn en annen distinksjon, slik at ord A
ikke lenger kan anvendes, og et annet ord, B eller C, må velges, men også i
dette tilfellet kanskje slik at betydningen av B eller C vil måtte ligge
litt utenfor det betydningsrommet som er prototypisk for disse ordene. —
Hvis betydningsrommet for utgangsspråkets ord P virkelig ikke dekkes av noe
norsk ord P’, må man til sine tider bøye seg for dette og la det fremmede
ordet P bli stående i den norske teksten. Men også dette vil være et
pragmatisk spørsmål, som avgjøres av tekstens presisjonsnivå, hvilken vekt
ordet har rent informasjonsmessig i en større sammenheng osv. osv.
Det som ofte gjør disse sakene virkelig vanskelige i oversettersammenheng,
er at ordenes betydningsrom og deres innbyrdes kryssende grenser ikke er de
samme fra språk til språk.
((Et eks., så dette ikke skal bli hengende helt i løse luften: På norsk
skiller vi f.eks. mellom «humler» og «bier». Det gjør man i realiteten ikke
på engelsk, jfr. «bumble/humble bees» og f.eks. «honey bees», hvor skillet
lages ved hjelp av epitetet, ikke ved hjelp av hovedordet. I en engelsk
tekst med et forholdsvis høyt presisjonsnivå, må oversetteren dermed rent
faglig vite (eller finne ut av) om den art det refereres til med en engelsk
betegnelsesom «X bees», på norsk kategoriseres som «humle» eller «bie». Noen
ganger er dette mulig, andre ganger ikke. Og noen ganger spiller dette en
rolle, andre ganger ikke.
Den vidløftige diskusjonen om stillingsbetegnelser i forskjellige lands
politietater faller også inn under denne problemstillingen.))
Knut Johansen