Du verden! Og jeg som var sulten på middag, selv om betegnelsen altså ikke lenger passer såpass nær kvelden. Verre er det vel da for engelskmennene, stakkar, som er nødt til å spise sin te. «I’ve not eaten my tea yet!»
Jeg skal i hvert fall sørge for at hr. Johansens oppskrift på avgrensing av betydningsrom tildeles plass i den dertil egnede mappe merket «kriminalitet, etterforskning og politidistinksjoner», for senere bearbeidelse og sortering, ettersom undertegnede har pådratt seg ansvaret for innsamling og sortering av slikt stoff.
Hege M
—– Original Message —–
From: Knut Johansen
To: O-ringen
Sent: Friday, November 01, 2002 4:14 PM
Subject: DEBATT, kjøttboller sv.>no,. var. Re: Dugurd
Jørn Roeim spurte Per Qvale, angående en passus i dennes oversettelsesteoretiske bok:
«[Qvale-sitat:] «At svenske köttbullar ikke kan oversettes med norske kjøttboller uten at leserne setter dem i halsen, er nok klart for de fleste. Köttbullar har formodentlig, og man tør altså formode det samme for kåldolmar, sin opprinnelse i Karl XIIIs tyrkiske fangenskap, der han etter alt å dømme mottok sterke kulinariske inntrykk.» [Roeim-spørsmål:] Det er faktisk ikke klart for meg, det der med köttbullarna. Kan du ikke forklare det?»
Per Qvale svarte:
| Kåldolmar er inspirert av *dolmes*, som Karl XII mesket seg med etter den
| såkalte «kalabaliken i Bender» i 1713, da kongenog hans tapre
| håndfullsoldater — under flukten fra nederlaget i Poltava –såvidt måtte gi
| tapt for 10 000 tyrkere, hvilket medførte tyrkisk fangenskap i ett år, men
| som man skjønner: ikke på vann og brød. Vel hjemme i Sverige igjen måtte
| Karl og hans menn ty til kålblader som erstatning for vinløv da de ville
| gjenskape denne tyrkiske (og greske) spise – derav *kåldolmar*. Men du spør
| jo om *köttbullar*, Jørn! Det er samma sak: tyrkisk-gresk spise, og idag en
| æressak å etterligne, på sitt eget vis, for enhver svensk husmor. Riktignok
| er det så at fru Svensson ger tusan i gyros-krydderet. Hva kjøttbollene
| heter på tyrkisk/gresk husker jeg ikke.
Kanskje Jørn Roeim synes han har fått svar på spørsmålet sitt i og med dette – som forteller den _historiske_ bakgrunnen for de svenske rettene ‘kåldormar’ og ‘köttbullar».
Men et helt avgjørende oversetterteknisk spørsmål gjenstår: Hvordan oversetter en norsk oversetter det svenske «köttbullar» til norsk, uten at, jeg siterer: «leserne setter dem i halsen»?
Mitt pragmatiske svar er: med «kjøttboller».
Svenske «köttbullar» skiller seg fra norske «kjøttboller» ved at de første prototypisk er stekt, mens de andre prototypisk er kokt. Begge er laget av noenlunde samme type kjøttfarse. Det som forbinder svenske «köttbullar» med norske «kjøttboller» er størrelsen. I oversettersammenheng (og i alminnelig tale) vil størrelsesdistinksjonen telle mer enn distinksjonen ‘stekt’ — ‘kokt’, siden norske pannestekte spiselige gjenstander av kjøttfarse, som kalles «kjøttkaker» eller «karbonader» alt etter farsens karakter, er markert større enn norske «kjøttboller», som igjen er på størrelse med svenske «köttbullar».
Altså: Den distinksjon vi velger å la bli den styrende i den norske teksten, er ‘mindre — større’. I forhold til denne spiller distinksjonen ‘kokt — stekt’ mindre rolle i denne sammenhengen, og leseren må så akseptere at «kjøttbolle»-ordet i den oversatte teksten på dette punktet avviker fra den sedvanlige, prototypiske betydningen på dette punktet. — At dette har praktisk/kommunikativ betydning ser vi dersom vi forestiller oss en veldig sulten tenåringsgutt eller -jente som i en svensk tekst setter til livs f.eks. 12 «köttbullar». – Når dette skal overføres til norsk, MÅ det bli feil å velge ord etter distinksjonen ‘stekt’ — kokt’, og så skrive «kjøttkaker». – Ved å holde seg til distinksjonen ‘mindre — større’ og så skrive «kjøttboller», vil oversetteren gjøre den norske teksten psykologisk-fysiologisk-ernæringsmessig troverdig og fordøyelig (jfr. Qvales bestemmelse om å sette eller ikke sette i halsen).
— Hvis vi beveger oss fra svensk-norsk oversetteri og ut på det praktiske kjøkken, hvor retter fra mange land tilberedes, vil forholdet være noenlunde det samme. På mitt kjøkken tilberedes italienske _kjøttboller_ i tomatsaus med spagetti, noe de heter uansett om jeg skulle velge å koke dem (la dem trekke i buljong) eller å steke dem. Det samme med _greske_ eller _tyrkiske_ kjøttboller: I noen av oppskriftene jeg bruker, stekes de, i andre kokes de.
Dersom _størrelsen_ avviker mye fra det jeg som kokk og de spisende på sin side forbinder med kjøttbolle-størrelse, må jeg nok kalle de tilberedte kjøttfarseproduktene noe annet, og da vel å merke i sær hvis de er _stekt_. Hvis produktene er kulerunde og _kokt_, tåler de betegnelsen «kjøttboller» ganske langt opp på skalaen. Hvis de er _stekt_, blir betydningsrommet for «jøttboller» raskere uttømt. «Kjøttboller» kan da bare brukes så lenge de er ganske små, samt mer eller mindre kulerunde. Jo større og jo mindre kulerunde de blir om der er stekt, jo mindre anvendelig blir betegnelsen «kjøttboller».
Betydningsrommet er altså avgrenset av to kryssende grenser – a) størrelse og form, b) varmebehandlingsmetode. Om oversetteren treffer riktig her, vil avhenge av hvor fortrolig vedkommnende er med språkbruken i den praktiske erfaringsverdenen ordene benyttes i på målspråket og utgangsspråket.
— Den realitet som egentlig drøftes her, er at ethvert almenspråk har færre ord enn det er gjenstander i menneskenes verden. Dermed kan gjenstander som har litt andre egenskaper enn de som man i språket S prototypisk venter at gjenstander betegnet med ordet A har, likevel gjerne betegnes med A, så lenge bruken av ordet A (til forskjell fra f.eks. ordet B) bevarer den distinksjon som av mer eller mindre tilfeldig oppståtte, konvensjonelle grunner er avgjørende i språk S hva dette ordet og dets referent angår. — Et eller annet sted i betydningsrommet for et ord kan én distinksjon imidlertid bli viktigere enn en annen distinksjon, slik at ord A ikke lenger kan anvendes, og et annet ord, B eller C, må velges, men også i dette tilfellet kanskje slik at betydningen av B eller C vil måtte ligge litt utenfor det betydningsrommet som er prototypisk for disse ordene. — Hvis betydningsrommet for utgangsspråkets ord P virkelig ikke dekkes av noe norsk ord P’, må man til sine tider bøye seg for dette og la det fremmede ordet P bli stående i den norske teksten. Men også dette vil være et pragmatisk spørsmål, som avgjøres av tekstens presisjonsnivå, hvilken vekt ordet har rent informasjonsmessig i en større sammenheng osv. osv.
Det som ofte gjør disse sakene virkelig vanskelige i oversettersammenheng, er at ordenes betydningsrom og deres innbyrdes kryssende grenser ikke er de samme fra språk til språk.
((Et eks., så dette ikke skal bli hengende helt i løse luften: På norsk skiller vi f.eks. mellom «humler» og «bier». Det gjør man i realiteten ikke på engelsk, jfr. «bumble/humble bees» og f.eks. «honey bees», hvor skillet lages ved hjelp av epitetet, ikke ved hjelp av hovedordet. I en engelsk tekst med et forholdsvis høyt presisjonsnivå, må oversetteren dermed rent faglig vite (eller finne ut av) om den art det refereres til med en engelsk betegnelsesom «X bees», på norsk kategoriseres som «humle» eller «bie». Noen ganger er dette mulig, andre ganger ikke. Og noen ganger spiller dette en rolle, andre ganger ikke.
Den vidløftige diskusjonen om stillingsbetegnelser i forskjellige lands politietater faller også inn under denne problemstillingen.))
Knut Johansen