Kirsti Øvergaard skriver instruktivt om sin opplevelse av hvordan høflig tiltale med «De» og det som derav følger, har avtatt i norsk dagligtale i løpet av siste tredjepart av det 20. århundre. (Innlegget er sitert nedenfor, sammen med den delen av mitt opprinnelige innlegg det knytter an til.)
Spørsmålet er hvordan den slags iakttagelser skal kombineres med problemet med hva man gjør med eng./am. høflig tiltale med «…, sir» i tekster av moderne tilsnitt som skal oversettes til norsk.
Svaret må vel bli det opplagte at vi som oversettere må _lese_ ikke bare teksten, men også _situasjonen_ og dermed _meningen_. Hvis situasjonen er slik at høflig tiltale spiller en rolle, kan vi skrive «De», og dermed få fram meningen med «…,sir». Vi meddeler da at personene som er implisert i teksten, faktisk skiller mellom høflig og familiær tiltale (kanskje i motsetning til hva tilsvarende personer i en tilsvarende situasjon i dagens Norge kanskje ville ha gjort).
Hvis distinksjonen høflig/familiær ikke later til å spille noen meningsbærende rolle i teksten/situasjonen, kan vi bare «kaste bort» den informasjonen som ligger i «…, sir» og finne fram til formuleringer som svarer til dagens norske dagligtale (med «du» og det som derav følger).
— Dermed har denne saken lite å gjøre med spørsmålet om man bør beholde «…,sir» i norske oversettelser fra engelsk, så vidt jeg kan se. (Mens saken på den andre siden har mye å gjøre med HVORDAN vi skal/kan gjengi eng./am. «…,sir»-replikker på norsk! Hva HVORDAN angår, har Jon Rognlien hatt et par interessante innlegg, men det eksempelmaterialet han har lagt fram, er ikke tilstrekkelig til at jeg tør ta standpunkt til ideene.)
— Kirsti nevner også forholdet mellom norsk og dansk og svensk, og mener at vi her kan navigere problemfritt etter originalen hva «De» angår.
Svensk skal jeg ikke uttale meg om, jeg oversetter ikke fra det. Men hva dansk angår, er jeg enig. — _Ikke_ fordi usus er identisk på dansk og norsk her: Det er avgjort større rom for «De» i samtidsdansk skrift og tale enn det er i ditto norsk. Men tvert imot fordi man ved å navigere etter originalen får fram selve distinksjonen hva sed og skikk angår.
— I oversettelser fra andre språk hvor meningen ‘høflig tiltale’ uttrykkes med personlig pronomen, som fransk, nederlandsk, italiensk, spansk, tysk osv. (i motsetning til engelsk altså, som ikke bruker pers.pron. til dette), vil man ikke uten videre kunne navigere etter originalen, især ikke i tekster med samtidig valør.
Men løsningen her er også å lytte til den konkrete teksten OG situasjonen. Resultatet av lyttingen vil ofte bli at man må kaste bort ‘høflig tiltale’-informasjonen, men i mange andre tilfeller vil man måtte bevare denne informasjonen, selv om den ikke ville være tilstede i en tilsvarende norsk situasjon i dag. Vitsen med å bevare ‘høflig tiltale’-distinksjonen vil da være å meddele leseren at distinksjonen høflig/familiær tiltale i enkelte situasjoner fremdeles er kulturelt-sosialt-etnografisk meningsbærende i vedkommende språksamfunn (i angjeldende situasjon).
Men ikke i noe tilfelle vil det bli tale om å meddele leseren hvilket språklig _materiale_ som anvendes i de fremmede språkene for å utttrykke _meningen_ ‘høflig tiltale’. Fransk benytter et pers.pron for 2.pers.flertall (vous); italiensk bruker et pers.pron. som opprinnelig er 3.pers.entall.hunkjønn (Lei) og som behandles grammatisk som nettopp dette; nederlandsk bruker et nylaget pron. (u), som behandles grammatisk som 3.pers.entall, etc. etc. (Her holder jeg meg til det basale grammatiske plan, pronomenene, men tankegangen kan selvfølgelig utvides, jfr. formler som tysk «gnädige Frau», som Kari Bolstad har vært innom.)
Gir vår lytting det resultat at ‘høflig tiltale’-meningen bør bevares, blir det i hvert tilfelle «De».
Men når vi kommer til engelsk, hvor den grammatiske standardløsningen for å uttrykke meningen ‘høflig tiltale’ er et etterhengt «…,sir», da er det plutselig akseptabelt ikke bare å oversette meningen (‘høflig tiltale’ = norsk «De»), men også å bevare og viderebringe _materialet_. Merkelig, spør dere meg.
Mitt synspunkt er altså at denne bruken av «…, sir» er unødvendig i norske oversettelser fra engelsk. — Dette er er prinsipielt syn. Pragmatikk er noe annet: Selvfølgelig vil det finnes tekster hvor meningen ikke kan uttrykkes uten bruk av dette virkemidlet. I slike tilfeller er det en fordel at «…, sir»-løsningen er så utbredt i norsk oversettelseslitteratur: Man kan gjøre det uten at det virker fullstendig sært.) – Hege Hammer har presentert oss for et eksempel på en slik tekst. – Men etter min mening bør den slags altså være unntaket, ikke regelen.
Knut Johansen
—– Original Message —–
From: «Kirsti Øvergaard»
To:
Sent: Tuesday, January 14, 2003 5:08 PM
Subject: DEBATT, GRAMM. «sir» eller ikke «sir»
Denne innvendingen er vesentlig. Selv bråstoppet jeg å dise for snart
tretti år siden, da jeg fikk en skyllebøtte for å ha gjort det i en
sammenheng der jeg mente å være høflig, men ble oppfattet motsatt, dvs
røpet at jeg anså personen for å være GAMMEL. Da jeg begynte i arbeidslivet
(i 1968), sa man De og brukte etternavn, så fulgte mange år med du og
etternavn. Nå er det du og fornavn de aller fleste steder. Det kan med
andre ord også avhenge av oversetterens alder/bakgrunn hvilken av disse
variantene man «hører» i det nøytrale «you».
Mon dette er parallellt med Karis tredjepersons-problematikk. Journalister
og kanskje andre som snakker med kongen, sier vel fortsatt Hans Majestet,
men sjeldnere f eks «hva sier statsministeren om dette?», «har majoren
vekket mannskapene?», «vil fruen være vennlig å flytte seg litt» – det
høres nærmest ut som spydigheter. Det virker som om høflige former kan gå
over til å lyde nedlatende. Sir brukes jo faktisk også slik på engelsk, som
et lite spark, de er nok på glid, de også.
Fra dansk og svensk går det bra å bruke De hvis originalen gjør det, de har
vel nesten den samme tilbakeholdenheten som vi har. Fra engelsk har jeg
innimellom brukt «du» og «sir», men kommer til å bytte ut enda flere
«sir»er og madam»er med titler og/eller etternavn heretter. Men De/Dem vil
jeg ikke øke bruken av, annet enn i gammelmodige sammenhenger. Hermed
begrunnet,
trur eg,
Kirsti
Knut J. skrev til slutt:
>
>— En innvending kunne være at det høflige tiltalepronomenet «De/Dem»
>brukes lite i norsk dagligtale i dag. Men hvis en engelsk originaltekst
>faktisk er preget av høflig tiltale, må det være riktig å markere dette i
>den norske oversettelsen. Leseren får da vite at engelskmenn og
>amerikanere i større grad enn nordmenn faktisk benytter seg av høflig
>tiltale den dag i dag. I meningssammenheng er det høflig tiltale – ‘POL’ –
>som er viktig, ikke bruken av det særengelske konstruksjonen med
>etterhengt «sir». På norsk uttrykkes ‘POL’ med «De/Dem», og da er vi
>tilbake til utgangspunktet.
>
>Hvis etterhengt «sir» bare forekommer sporadisk i en tekst, tilsynelatende
>uten at meningen ‘POL’ skal tillegges noen stor vekt, vil det være
>naturlig å bruke «du» hele veien, uten noen ekstra virkemidler.
>
>Hvis en romanperson, som f.eks. David Copperfield, tiltaler kreti og pleti
>med «…, sir», er det bare å la vedkommende si «De/Dem» også til folk som
>står under vedkommende i rang, så er det trekket dekket opp på norsk.
>
>Hvis «…, sir» brukes i tekstsammenhenger som ikke gir anledning til å
>bruke «De/Dem», og meningen ‘POL’ likevel åpenbart gis tyngde, må
>oversetteren søke å dekke meningen ‘POL’ på andre måter.
>
>Et NB til slutt:
>
>I en god del spesielle sammenhenger, f.eks. i det militære og i
>skolevesenet, kan «sir» som regel gjengis med angivelse av den tiltaltes
>rang (sersjant, major, oberst, lærer, rektor). Nærmere om dette, se
>artikkelen om «sir» i Svenkeruds «Cappelens store engelsk-norsk. — Om man
>da i tillegg trenger formen «De/Dem», må avgjøres ut fra stilnivået og
>miljøkarakteristikken i originalen.
>
>Knut Johansen
>