PQ skriver, om sin NRO:
«taktilt nytbar blysats»
– og da iler jeg til med en liten, selvavslørende anekdote:
Da jeg arvet NRO fra min norsklektortante i en ikke-taktil,
fotostatisk opptrykt utgave, ba jeg min mor om å få bytte den med min
fars etterlatte taktile – og argumenterte for at «siden jeg bruker
den nærmest daglig…» Og hun var jo glad for å få sin søsters pene
utgave i hylla.
Men den egentlige, sentimentale grunnen til at jeg ivret slik for
dette byttet, var at min far (en mann som jobbet hele sitt
yrkesaktive liv med det TRYKTE ord, bl a), nettopp ved eksempelet NRO
viste sin storøyde sønn (meg) hva som går tapt gjennom den moderne
offset-teknikken. Han lot meg få en førstehånds, førstefingers,
opplevelse av hvordan leseligheten øker gjennom skyggevirkningen i
blyets spor…
Det er vanskelig å komme på noe vakrere fra det trykte ordets verden.
Det måtte i så fall være Dantes canzoner til steinkvinnen … men de
stammer jo fra før trykkekunsten.
jon