Bård er inne på noe som slo meg da Kari lanserte dette interessante
emnet, nemlig skillet mellom (i hvert fall) østnorsk og vestnorsk. Det
snakkes som om mutter’n og fatter’n er almenne norske ord — men sånn er
det jo ikke. Typisk østnorsk, eller hva? Jeg prøver å oppdra meg selv
til å tenke på dette når jeg oversetter veldig muntlige tekster. Jeg vil
jo gjerne at snertne ting skal være snertne på Stord også, ikke bare her
i gryta. Og jeg kan i hvert fall ikke huske noen som i min bergenske
oppvekst sa MUTTAREN og FATTAREN, for sånn måtte det jo bli. I Bergen
heter det, på tvers av alle sosiale skiller, «min mor» og «min far» i
tredje person. Om begge heter det gjerne: «min mor og de», til stor
morskap for min mann som er fra Grefsen, og som når han har snakket med
min far, sier: «Skal hilse fra ‘de’.»
Kari, til skillet mellom svensk «tant» og «fru»: Hvordan i alle dager
skal du greie å bevare det? Hos oss er det ikke noe fint ved «fru».
Skillet går mellom «fru Hansen» og «fru grosserer Dodekam-Huitfeldt».
Fru Alfsen på pikeværelset på Fagerborg