I vinter har jeg jobba med en klinisk vanskelig romanoversettelse, en praktfull roman av en ung tasmansk forfatter – Richard Flanagan: «Gould’s Book og Fish». Da jeg påtok meg oppgaven, gjorde jeg forlaget (Cappelen) oppmerksom på at dette var en helt spesiell jobb, og at jeg – nærmest som en gestus – villa ha 10 % ekstra for jobben. Det fikk jeg ikke.
Det artige i sammenhengen er at to norske forlag konkurrerte om rettighetene, og at agenten/forfatteren faktiske forlangte CV for oversetteren som en garanti for at boka kom i de rette hender oversettermessig. Dette innebærer at det ikke var noen hemmelighet at oversettelsen var spesielt krevende, stilistisk osv.
På grunnlag av en antydning i korrespondansen og telefonsamtalene og honorarspørsmålet, sendte jeg, som en slags prøveballong, en faktura med endelig manus, hvor jeg ba om pluss kr. 7200 for nærmere spesisfisert ekstraarbeid med navn på tasmanske fisker, fugler, pungdyr, trær og busker, alt sammen arter og slekter SOM IKKE HAR NORSKE NAVN, samt australsk straffangeslang anno 1830 (timepris: altfor beskjedne kr. 200, og alt i alt helt uten samsvar med den reelle tapte arbeidsfortjeneste sammenlignet med andre normalt _vanskelige_ jobber, som jeg anslår til 25-30.000 – ut fra omfang 400 sider).
Dette ble også avslått. Det er noen uker siden nå, men saken piner meg fremdeles, ikke minst fordi jeg nettopp har mottatt vasken, utført av en inkompetent språkpave av nederste skuffe – nok en fornærmelse, altså.
Jeg orker ikke å bære dette alene, og hitsetter derfor – anonymisert – svarbrevet fra forlagets sjefredaktør vedrørende honorarkravet:
«Kjære Knut,
Da vi skrev kontrakt om denne oversettelsen, ville du ha et førhøyet honorar pga oversettelsens vanskelighetsgrad. Det avslo vi, med den begrunnelse at oversetterforeningens avtaler ikke gir rom for å forhandle om pris pr ark. Så vidt jeg har forstått er det medlemmenes ønske å slippe å forhandle om hvert enkelt honorar. Mitt synspunkt er at det ville tjene oversetterfaget som sådan at vi fikk rom for å forhandle fram en lavere arkpris for enklere oversettelser og høyere priser for vanskeligere oversettelser. Men slik er det altså ikke, derfor ønsker heller ikke vi å gå inn på diffrensierte honorar.
Jeg har i enkelte tilfeller rådet oversettere til enten å søke foreningen om støtte til gjennomlesning av ekspert (det gis inntil kr 5000 om jeg husker rett) eller betale for slik ekspertgjennomlesning selv. »
—- Betale for slik ekspertgjennomlesning SELV! Jøss.
Videre:
«Jeg har ikke problemer med å forstå at oversettelsen av GOULDS FISKEBOK har vært vanskelig og krevende arbeid, det jeg derimot har litt vondt for å forstå er at ikke navn på fisk, planter og dyr er en del av oversettelsen og skulle honoreres særskilt. Det har jeg ikke opplevd tidligere og jeg finner det vanskelig å godta.
Jeg forslår derfor at vi betaler deg 10 timer a kr 200, dvs kr 2000 for arbeidet med å finne frem til australsk slang som vel må ha vært det arbeidet som vanskeligst lot seg løse ved hjelp av oppslagsverk.»
— Jeg sa selvfølgelig neitakk til dette skambudet, og svarte som følger (noe svar på dette har jeg overhodet ikke mottatt, og takk for det):
«Kjære XXX,
Takk for svar om ekstra honorar. Jeg er selvfølgelig skuffet over konklusjonen, men tar det til etterretning. Noe beløp på kr. 2000 er jeg imidlertid ikke interessert i å motta, det er altfor mye ute av proporsjoner med hva jobben som helhet har kostet meg av ekstraarbeid.
I forhold til en normalt krevende (altså ikke lett!) jobb har denne tatt så mye tid at det dreier seg om tapt mulig arbeidsfortjeneste på 25-30.000 kroner. Dette var jeg klar over på forhånd, men fordi jeg betraktet romanen som en kunstnerisk utfordring, og fordi jeg mente jeg satt inne med den kompetanse som trengtes for å prestere en norsk versjon på høyde med originalen, sa jeg likevel ja, vel vitende at jeg stort sett måtte bære det nevnte tapet selv. Sånn er jo engang denne jobben.
Når jeg foreslo en kompensasjon på + 10 % av normalhonorar, var det nærmest for på be forlaget om en slags gest – en håndgripelig anerkjennelse av ekstra stor vanskelighetsgrad og av mine forutsetninger for å kunne løse en så vanskelig jobb tilfredsstillende.
Muligheten for å forhandle om høyere (og lavere) honorar fremgår ellers av «Avtale om normalkontrakt for oversettelser» av 9. februar 1995 (NO, NFFO, Forleggerforeningen), se annet ledd under avsnittet «Honorarvilkår».
Siden det altså er Cappelens policy ikke å gå over normalsatsen, av grunner du har redegjort klart og tydelig for, håpet jeg så på en annen løsning – en faktura for dokumentert ekstraarbeid.
Når jeg tar med de fire første punktene i fakturaen, er det fordi det dreier seg om fenomener hvor man ikke vil finne svar i noen oppslagsverker, rett og slett fordi disse fenomenene ikke har norske navn.
Det man må gjøre i slike tilfeller, er først å konferere oppslagsverkene for å avklare om norske navn finnes eller ei – slett ikke noen enkel jobb i slike tilfeller. Hvis de ikke har norske navn, må man finne de latinske navnene, lese det man kan finne om artene og slektene, så forsøke å lage troverdige norske navn, som for all del ikke må være brukt på andre arter eller slekter i norsk nomenklatur (dobbeltsjekking må altså til).
I tilfellet med fiskene, som spiller en så sentral rolle i romanen, valgte jeg også å konferere med en spesialist – hvilket innebar utarbeidelse av lister med de engelske navnene brukt i romanen samt mulige synonymer, vitenskapelige navn, forslag til norske navn, med begrunnelse. (På grunnlag av disse opplysningene kunne den forekommende spesialisten si seg godt fornøyd med mine løsninger. Uten disse opplysningene vet jeg ikke om vedkommende ville ha hjulpet meg gratis, eller ville ha kunnet hjelpe meg i det hele tatt.)
Et ekstra problem her var at Flanagan faktisk i en del tilfeller ikke bruker gyldige engelske navn, men oppdiktede navn, som så igjen spiller en stor rolle i selve fortellingen. Dette gjelder f.eks. «the kelpy», som grundige undersøkelser fra min side avslørte som en av flere «parrot fish», norsk: «papegøyefisk». Ut fra en analyse av den litterære sammenhengen har jeg så kalt den «tarenøkken».
Arbeidet med fuglenavnene og navnene på trær og planter var av lignende karakter, selv om eksperthjelp sjelden ble påkrevet.
Dette bare for å antyde hva ekstraarbeidet dreier seg om. For all del — jeg synes den typen arbeid er veldig spennende. Men jeg er ikke i tvil om at den slags uten videre ville blitt honorert ekstra dersom det hadde dreid seg om en naturgeografisk sakbok. — Når man ikke finner det rimelig å honorere slikt i forbindelse med skjønnltterære oversettelser, kan det virke som en oppfordring til tidsbesparende fusk og juks, men jeg kan ikke tenke meg at det er tanken bak denne policyen.
Vel, jeg lærte nå en masse om tasmansk zoologi og botanikk under denne prosessen, og der er jo heller ikke noen liten gevinst.
Det samme kan jeg si er tilfellet med hele jobben, den litterære siden av saken altså, hvor gevinsten er den at jeg har fått utvidet mitt ordforråd kraftig, og ikke minst mitt forråd av stilistiske virkemidler på mange plan.
Så for all del, takk for en spennende oppgave. Jeg krysser fingre og håper at bokklubbene ser verdien i boka, og at den materielle gevinsten kommer den veien.
Vennlig hilsen
Knut J.»
Innvortes kokende av raseri
en fin søndag på Harestua,
Knut Johansen