Mine damer og herrer!
Siden kjøttbolledebatten later til å ha slått an, griper jeg sjansen og legger ut en epistel om grønnsaksgrammatikk, som er en gjennomskrivning av noen innlegg jeg hadde i en squashdebatt på O-ringen i juli i fjor.
(Saken sendes i HTML-format, for at kurisvene ikke skal bli borte.)
Grønnsaksgrammatikk
Har du tenkt på at vi i forbindelse med grønnsaker dels bruker entallsform, dels flertallsform etter mengdeangivelser som en, to, to og en halv kilo? Altså at vi sier to kilo kål (entall), men to kilo poteter (flertall). Mengdeangivelser som en pose, en bunt, en kasse, en sekk, et lass vil gi samme utslag. Spør du presumptivt kloke folk om hvorfor, vil du få som svar at det bare er sånn, noe som impliserer at det er rene tilfeldigheter ute og går.
Tar vi oss bryet med å undersøke saken, vil det vise seg at det her som i så mange tilsvarende tilfeller finnes forklaringer, forklaringer som nærmere bestemt bunner i de forestillingene vi har om gjenstandene ordene henviser til.
For det første dreier det seg i dette tilfellet om to ulike skjemaer:
Skjema A – entall: to kilo kål, tre kilo kålrot, fem kilo gulrot, en kilo selleri, en kilo paprika, to kilo (f.eks. gul – dvs. entall) løk, en kilo purre, en kilo spinat.
Skjema B – flertall: en kilo poteter, fem kilo gulrøtter, en kilo neper, en kilo rødbeter, en halv kilo tomater, en kilo bønner, en kvart kilo erter, en halv kilo (grønne, hvite – dvs. flertall) asparges.
(Forklaringene i parentes må settes inn fordi norsk har en god del substantiver som har lik form i ubestemt entall og ubestemt flertall, tenk bare på et bord, to bord. I slike tilfeller viser formen på tilknyttede ord som adjektiver og den slags hvilket tall det egentlig er snakk om.)
Entallsformen i skjema A henviser åpenbart ikke til ett eksemplar, men snarere til en masse av noe som for anledningen betraktes som et stoff. Uttrykket to kilo kål har med andre ord samme form som to kilo mel, som uttrykker en masse av et stoff vi kan veie.
Etter skjema B blir grønnsakene betraktet som en mengde av like enkeltgjenstander. I uttrykket en kilo poteter snakker vi altså formelt sett om en viss mengde tellelige objekter.
Nå kan man innvende at vi ofte sier ting som mye (istf. mange) poteter osv., og ordet mye signaliserer jo masse, ikke mengde. Men dette er helt vanlig ved ord som uttrykker prinsipielt tellelige mengder. Hvis vi vil, kan vi jo godt si at det var mye (istf. mange) biler (mengdeord) på veien i dag, på linje med mye trafikk (masseord), men det forandrer ikke saken når det gjelder valget mellom entall eller flertall.
Så kommer spørsmålet: Er språkbruken tilfeldig, eller finnes det regler som bestemmer valgene? Jeg setter en knapp på det siste, at vi har et sett regler i hodet som tilordner de ulike grønnsaksortene til det ene eller det andre skjemaet, eller i noen tilfeller til begge. – Disse reglene bygger neppe på objektive botaniske egenskaper ved hver enkelt grønnsak, det er ikke slik vi tenker. Reglene har heller sammenheng med forestillinger forbundet med den dagligdagse måten å håndtere dem på, den prototypiske måten vi tilbereder, spiser og serverer dem på.
Spørsmålet blir så hva de mentale reglene består i. Det er ikke lett å komme fram til en formulering alle kan si seg enig i, men noe har vi da så absolutt noe å gå etter: Som sagt betegner entallsformen i skjema A masse, flertallsformen i skjema B mengde. Det må rimeligvis være noe ved de grønnsakene som faller inn under skjema A, som gjør at de gjerne betraktes som – nettopp – masse, og omvendt noe ved dem i skjema B som gjør at vi heller betrakter dem som mengde.
Tar vi utgangspunkt i måten vi håndterer dem på, kan det se ut som om massetolkningen av grønnsakene i skjema A bunner i at de gjennomgående, prototypisk, tilberedes, serveres og spises oppdelt og i en masseaktig form (som ikke ligner den de har når de vokser på jordet eller ligger i grønnsakdisken). Med grønnsakene i skjema B er det omvendt slik at de som oftest går i gryta og kommer på bordet og spises hele og intakte og dermed gjenkjennelige som enkeltgjenstander. Gulrot ser ut til å være litt spesiell, siden vi finner den både i skjema A og skjema B.
Jeg understreker hele tiden dette med prototypisk: Tanken er at skjematilhørigheten bestemmes av det vi oppfatter som de vanligste tilfellene, de vi oftest treffer på, den tradisjonelle måten å behandle vedkommende grønnsak på.
Hvorfor faller i så fall en grønnsak som rødbeter under skjema B? Riktignok serveres de gjerne skåret i skiver, men de kokes alltid hele. I hvert fall tilhører de skjema B i den grad at entallsformen, rødbete, sjelden høres i alminnelig tale. Sammenlign med spinat i skjema A, som bare finnes i entall og alltid behandles som et rent masseord.
Hva med nykomlinger som squash, aubergine eller taro, hvilket skjema faller de inn under, ut fra nevnte tankegang? Ikke så helt lett å si, fordi de er så nye eller sjeldne i det norske kjøkken at språket ikke har bestemt seg helt ennå. Derfor vil oppfatningene om skjematilhørighet være ulike, og det kan lett kunne oppstå hissige diskusjoner om saken.
Når det gjelder squash, er jeg usikker: Heter det «to kilo gul squash» (entall, skjema A) eller «to kilo gule squash» (flertall, skjema B)? Helst det siste? Men aubergine slår avgjort følge med tomater til skjema B. Samme skjema virker også som det rimeligste valget for taro, som er små knoller på størrelse med poteter, og som angivelig tilberedes og serveres på noenlunde samme måte.
Valgmuligheten ser ikke ut til å være til stede ved frukt og bær, hvor flertall er enerådende: to kilo epler, pærer, plommer, appelsiner, ferskener; en kilo (hvite, røde – dvs. flertall) rips, fem kilo (norske – dvs. flertall) jordbær.
Kjenner jeg språket rett, kan dette godt ha en viss smitteeffekt og føre til at fruktlignende grønnsaker (som tomater og auberginer) helst faller inn under skjema A, uansett hvor oppdelt de gjerne tilberedes og serveres.
Knut Johansen