… trenger jeg nogen som vet. Sa Rudolf Nilsen i «Revolusjonens røst». Strofen faller meg ofte i hu når jeg når jeg leser meldingene i o-ringen. Som med Nina Aspens spørsmål i dag. Og please — dette er ingen kritikk verken av o-ringen, Aspen eller noen som helst. Men ingen av de hjelpsomme svarerne VET. «Kanskje en
telefon/mail til Oslo Børs er eneste løsning?» konkluderer Lilleskjæret med. Det kunne hende noen i o-ringen visste det også. Men ofte når noen spør om noe konkret i o-ringen, blir resultatet en rekke mer eller mindre kvalifiserte synsinger og forslag, og spørsmålsstilleren ville sannsynligvis hatt langt større og raskere utbytte av å gå til noen som visste (jeg husker også en sak om et hattebånd som verserte i o-ringen for noen uker siden – jeg ville sporenstreks tatt en telefon til Hatte-Holm).
I min egen praksis har jeg de siste ukene hatt behov for bl.a. å vite noe om betjeningsorganene på en stridsvogn, interiøret i et marinefartøy, visse ting i forbindelse med jagerfly, diverse ord og uttrykk i fengsler, og diverse ord og uttrykk i forbindelse med begravelser. For å ta det første først: Det finnes kanskje kompetanse på stridsvogner i o-ringen. Jeg konkluderte med at sannsynligheten var liten. Dessuten har jeg som tommelfingerregel når jeg jobber med research at jeg alltid prøver å komme så nær kunnskapen som mulig. Ingenting slår førstehåndsopplysninger. Hvem vet noe om stridsvogner? Forsvaret. Hvor har Forsvaret stridsvogner? En rask sjekk på nettet fortalte meg at det var i Rena leir (noen som så «Bla,bla, bla» i går forresten?). Deretter en telefon til Rena leir og forklare hva det gjaldt. I neste øyeblikk snakket jeg med en stridsvognkommandant som selvsagt visste ALT jeg trengte å vite – og som villig delte sin viten. Det samme da jeg snakket med sjefen for F-16-flygerne på Rygge hovedflystasjon, med en kommandørkaptein på Marinens hovedbase utenfor Bergen, med en inspektør i Ringerike Fengsel og med en gravferdskonsulent i et lokalt begravelsesbyrå.
Min tanke er: Et eller annet sted sitter det et menneske som VET det jeg trenger å vite, som bruker de ordene og uttrykkene jeg er ute etter i sitt daglige arbeid. Og så ringer jeg, ev. orienterer meg litt på nettet på forhånd sånn at jeg vet hvor jeg skal ringe. Jeg har absolutt ingen skrupler. Jeg ringer hvem som helst hvor som helst og spør om hva som helst. Erfaringene er nærmest udelt positive. Av og til treffer jeg på en dust, men som regel er det ikke måte på hjelpsomheten og imøtekommenheten. Det virker nærmest som om folk blir smigret over at noen viser interesse for det de driver med. Ofte får jeg fullt ferdige formuleringer, mye bedre enn jeg selv kunne ha kronglet meg frem til eller gjettet meg til eller lest meg til. Og nyttig informasjon av typen «ja amerikanerne kaller det x, men vi kaller det som regel y, eller du kan også si z, men y er det vanligste her» som F-16-bossen på Rygge informerte meg om en viktig detalj. Det er sånt som kan være gull verdt.
Jørn
(ikke sponset av Telenor)