«Pah!» utbrøt han.
«Pah! hva, kjære?» kvitret Trine-Lill, duggfrisk fra jobben som senterleder på Fjoråsen Mega.
Hun visste av erfaring at Arild var irritabel etter fire lange timer på kontoret, i den utakknemlige jobben som regional kulturkoordinator.
Alt han måtte forholde seg til, guttemannen hennes! Selv 17 måneder inn i ekteskapet hvilte det alltid en skygge over ham når han kom hjem – det var liksom så … _meget_ av alt, følte hun. For ham, Arild, hikstet hun lydløst … men også for … ja, henne selv …! Hun smilte gjennom det hun håpet ble tolket som gledestårer.
I dag hadde det vært rengjøringspersonalet igjen, forsto Trine-Lill. Og hun forsto ham. Hun forsto ham så inderlig godt. Også på hennes varmt inkluderende arbeidsplass hendte det at de opplevde ubehagelige episoder, det var ikke mer enn fire dager siden hun hadde måttet irettesette en lærling som ikke engang klarte å uttale sitt eget navn korrekt. «Og slikt må jeg slumse bort dyrebar tid på,» sukket hun for seg selv, mens hun vridde opp en kjøkkenklut og følte seg litt, ja, frekk, idet hun ropte ut til Arild:
«Det er ikke noe morsomt på O-ringen i kveld, da?»
O-ring-do-ring, gryntet Arild trett. Det var i hvert fall ikke noe på TV, så mye var sikkert. Og det slo ham plutselig: Hvor lenge var det siden de hadde hatt TV nå? Timer? År? Og hadde han ikke vasset i nok rengjøringspersonale for flere dager fremover?
Jo, han syntes det. Han ga egentlig fanden i Trine-Lills sardeller også, faktisk hatet han sardeller med en slik intensitet at det fikk ham til å tenke på … fisk.
Jo jo, den skal jeg ha! humret han anerkjennende i retning egen adresse. Uforlignelig humor og selvironi, det hadde han i hvert fall.
Plutselig føltes O-ringen som et naturlig valg, nye impulser kunne både hans elskede og han selv ha moro og glede av. Og da helst uten å få gulvfiller med synsing skvettende rundt ørene. Det fikk være grenser for hygiene.
Dette er egentlig bare et oppfølgingsspørsmål til forrige ukes sutreduett. For å sitere Dorthe (ordrett): «Kan ikke vaskerne bare rette det de skal rette?» Det kan de sikkert. Men da forutsettes det altså at det allerede er avklart hva som skal rettes. Hvis Dorthe, eller andre, allerede vet hva som skal rettes, så vil nok forlagsbransjen juble, for da er jo nok et ledd i prosessen frem til ferdig bok ryddet av veien, er det ikke? Og da kan vel Dorthe like gjerne slutte å skrive ting som må rettes opp? Kan hun ikke? Med de, eh, inntjeningskrav som foreligger i forlagsbransjen per i dag så vil jo problemet uansett være eliminert innen kort tid. Det vil ikke finnes noen funksjon som heter «manusvask». Til Dorthes og andres begeistring?
Jeg klarer forøvrig ikke å slutte å forundre meg over formuleringer som «holde vaskerne unna fatet».
Hvilket fat? Det kan i hv f ikke være pengebingen det er snakk om, og jeg synes ærlig talt at såpass ressurssterke mennesker som dette forum består av kanskje heller burde gjøre en innsats overfor sine respektive forlag for å få bra vaskere, honorert på anstendig vis, enn å «syte» om «å rette det som skal rettes».
Jeg har jobbet med bokmanus, dels som manusredaktør, men mest som frilans-vasker, i latterlig mange år. Jeg vet hvor mange håpløse manusvaskere oversettere må forholde seg til, men jeg vet også hvor mange drittjobber som blir levert til redaksjonene av til dels velrenommerte oversettere. Nei, ingen av dem pleier å figurere i denne spalten.
Men jeg skjønner altså ikke denne holdningen, som vanskelig kan tolkes som noe annet enn arroganse, fra en yrkesgruppe jeg har stor respekt for: Hvem er det dere _vil_ bli korrigert av, Dorthe & Co? Når dere har funnet ut av det, får dere si fra til redaksjonene deres. Da vil det muligens bli «mindre å forholde seg til», hvilket etter hva jeg forstår vil være en stor lettelse for en hårdt prøvet stand.
Hilsen Lett Irritert (45)