Jeg er ikke sikker på om alle fikk Heges storartede oppsummering av sin
din-di-undersøkelse («Fittepreik»).
Men jeg tar likevel sjansen på å sende ut en lengre kommentar jeg har
flikket sammen på kveldstid. Kanskje noen vil bruke et kvarters tid på å
lese den og gjerne kommentere den i løpet av helgen.
Hege er velkommen til å videresende mitt opus til alle eller en utvalgt
krets av informanter utenfor O-ringen, hvis hun finenr det bryet verdt.
Jeg skriver vel å merke med velberådd hu ikke et ord om den i det siste så
meget omtakte legemsdel, men nærmer meg spørsmålet om kjønnsforvirringen fra
en helt generell vinkel.
KJ
To og et halvt kjønn, eller var det fire?
Om genussystemet i norsk
Heges innsamling av synspunkter om bruk av din eller di foran obligatoriske
a-ord i muntlig, ja vulgær, sammenheng, er i sannhet interessant lesning.
Tolket riktig gir ekserptene et svært godt innblikk både i hvordan
alminnelig opplyste mennesker reflekterer over genussystemet
(kjønnssystemet) i norsk, og hvordan dette systemet egentlig er, i det
alminnelige bokspråk og i talemål regulert etter dette (eller vice versa).
Den som treffer blinken nærmest, er nok en informant fra Oslo V: «Di er
ingen naturlig form, det er akkurat som man sier en hytte, men hytta, vi
bruker ikke ei, di etc.»
Dette betyr – sagt i grammatisk klartekst – at de få substantivene som er
obligatoriske a-ord i skriftnormert talemål og i det alminnelige bokspråk,
faktisk IKKE er hunkjønnsord. Hunkjønn er ganske enkelt ikke-eksisterende i
disse formene for norsk, uansett om noen få ord, som hytta, jenta, lia, kua
og en håndfull til, ingen nevnt, ingen glemt, bare opptrer med endelsen -a.
Systemet har sier og skriver to genus (kjønn), og skal vi gi dem navn, må
det bli 1) felleskjønn og 2) intetkjønn. De nevnte obligatoriske a-ordene
faller inn under felleskjønn, på lik linje med ord som mannen, hunden,
stolen, tiden, boken, maskinen, bilen, sannheten, kunnskapen. Ord som
tilhører genus 2, intetkjønn, er selvfølgelig ord som skipet, bordet,
spøkelset, eselet, kvinnfolket, ekteskapet.
A-ordenes tilordning til felleskjønn skyldes følgende lingvistiske faktum:
Genus er en egenskap ved substantiver som styrer formen på tilhørende ord,
som adjektiver og pronomen. A-ordene i den språkformen vi snakker om nå,
styrer adjektiver og pronomen akkurat som en-ord, nemlig slik:
1. kua > EN stor() ku, DIN ku, DENNE kua, HVILKEN ku
jfr. hunden > EN stor() hund, DIN hund, DENNE hunden, HVILKEN hund
De skiller seg dermed fra et-ord (intetkjønnsord), som styrer adjektiver og
pronomen slik:
2. eselet > ET storT esel, DITT esel, DETTE eselet, HVILKET esel
Bøyningsendelsen -et i bestemt form entall forteller straks at et substantiv
er tilordnet genus intetkjønn, og at det dermed styrer adjektiver og
pronomen som vist i eks. 2.
Bøyningsendelsen -en i bestemt form entall forteller straks at et substantiv
er tilordnet genus felleskjønn, og at det dermed styrer adjektiver og
pronomen som vist i eks. 1.
Men bøyningsendelsen -a forteller oss også straks at substantivet styrer
adjektiver og pronomen som vist i eks. 1. Denne bøyningsendelsen
representerer altså ikke et eget genus, den er bare en leksikalsk variant av
endelsen -en.
A-endelsen i ord som hytta, kua, lia osv. har dermed egentlig samme status
som a-endelsene i flertallsformer som barna, bena (en variant av den normale
endelsen -ene; jfr. også gutta (i det faste uttrykket «en av gutta»), også
en variant av den normale endelsen -ene. Ingen av disse endelsene sier noe
spesielt om substantivenes genustilhørighet, ganske enkelt fordi de ikke
resulterer i noen spesiell styring av adjektiver og pronomen. De er bare
uttrykk for uregelmessig bøyning, på linje med bøyningsmønstre som bonde –
bønder, gås – gjess.
Vi må derfor slutte med å innbille oss at det alminnelige bokspråk har tre
genus (kjønn), såkalt hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Det alminnelige
bokspråk har to genus, felleskjønn og intetkjønn, ferdig med det.
Men hva så – kan man innvende – med fraser som «jenta si», «mora mi», som er
ganske alminnelige i den formen for norsk vi snakker om nå? Her må man da si
at pronomenet er bøyd i et tredje genus, styrt av en bestemt gruppe
substantiver med denne spesielle styringsegenskapen?
Nei, man må ikke si det. Fordi forekomstene er så få og av en så helt
spesiell karakter, er det mye mer klargjørende å oppfatte dem som faste
formler, ja nærmest som ett ord hver, en slags bøyde ord, kanskje, som er
innlært for seg som gruppe. Frasene er altfor marginale til at de kan gi
a-ordene status som eget genus i den språkformen vi snakker om nå. I alle
andre sammenhenger styrer a-ordene samme genus i adjektiver og pronomen som
en-ordene.
Men hva så med tekster hvor forekomsten av a-ord er bredere enn det som er
vanlig i det alminnelige bokspråk? Hvor forfatteren f.eks. skriver boka,
stua, trappa, gata, buksa, skjorta m.m.? – Svaret er følgende: Hvis disse
substantivene ikke (eller bare uhyre sjelden) har særegen styring i form av
ei, mi, di, di, lita, er status hva genus angår den samme som nevnt ovenfor.
Hvis forekomsten av særegen styring er relativt stor, må vi antagelig tenke
litt annerledes. A-ordene får kanskje status som et nesten-genus, et halvt
genus, et undergenus, som vi så må gi et eller annet navn, f.eks. hunkjønn.
Men dette genuset vil likevel ikke kunne sies å ha samme status som de to
hovedgenusene, felleskjønn og intetkjønn. Hvorfor ikke? Jo, fordi de styrer
de aller fleste adjektiver og pronomen på akkurat samme måte som en-ordene,
se eks. 1 ovenfor, og test ut påstanden min ved å bytte ut «stor», «denne»
og «hvilken» med serier med beslektede ord, og «din» med «vår».
Skalaen i det alminnelige bokspråk går altså fra 2 til 2,5 hva antall genus
angår. Det vi har lært på skoler og universiteter om genussystemet i norsk
er med andre ord ikke riktig.
Et par kuriositeter til slutt:
A. En av Heges informanter, (fra Asker + Bærum) prøver seg med et eufonisk
argument (velklang, eller mangel på det, dysfoni), og får tilslutning fra en
habil nordlending:
«Å uttale i + j rett etter hverandre er vondt: ‘Di jævla …’ går ikke, ‘Din
jævla …’ går.»
Det er noe som heter synsbedrag, et fenomen av den største psykologiske
interesse. Dette er et eksempel på et hørselsbedrag. Se på denne setningen:
«I julen var vi i Japan». Her er det i + j to ganger, men jeg kan ikke
forestille meg at noen ville oppfattet dette som dysfonisk – og langt fra
lett etter et annet ord enn «i» for å unngå clash mellom i og j.
Informanten leter etter en forklaring på sin preferanse, og velger en
forklaring som er fullstendig fri for konsistens. Det er ikke velklangen
eller mangelen på den som får språkbrukere til å velge din fremfor di her,
det er selve genussystemet i språket deres. – Di oppfattes som (og ER) en
fremmed sosiolekt-variant av din, derfor klinger det ikke godt. – Skillet
mellom din og ditt er imidlertid obligatorisk, automatisk styrt av
substantivenes genus. Ingen ville falle på å tanken om å bytte ut ditt med
din eller omvendt på grunn av reell eller innbilt lydlig clash. Prøv selv.
B. En annen informant, (Odøling eller Vestkantpike, det er litt uklart), tar
forbehold og mener det er kjønnsbestemt i forhold til angjeldende
kroppsdel – «er den av hunkjønn blir det di jævla, er den av hankjønn, blir
det din jævla».
Dette stemmer naturligvis ikke, det er bare å sjekke med parallelle uttrykk
som «din kødd», «ditt kvinnfolk» – ingen ville tenke på å variere
genusbøyningen av pronomenet etter det naturlige kjønnet på den det
refereres til. – Tanken oppstår ene og alene på grunn av hunkjønnsgenusets
uklare og forvirrende status i det alminnelige bokspråk.
Men tanken er slett ikke så ueffen – i et annet hjørne av det norske
genussystemet. Tenk på pronomenene «hans» og «hennes»: Hvis vi har snakket
om «læreren» blir det «HENNES bil» hvis, ja, hvis HUN, er en dame, men «HANS
sykkel» hvis, ja, hvis HAN, er en mann.
Her er det nettopp spørsmålet om hvilket kjønn personen det refereres til er
av, som bestemmer valget av pronomen. – Ikke bare kjønn, men også om det
omtalte er en person eller ikke. Når vi bruker ordene hans og hennes,
spiller det plutselig ikke noen rolle hvilket genus det tilknyttede ordet
har:
sykkelen HANS, huset HANS, jenta HANS
sykkelen HENNES, huset HENNES, jenta HENNES
jfr. sykkelen MIN, huset MITT, jenta MI
Er det snakk om personer eller noe vi velger å betrakte som personer, bruker
vi de kjønnsdifferensierende HAN, HAM, HANS resp. HUN, HENNE, HENNES. — Er
det snakk om ikke-personer, bruker vi DEN, DENS (sjelden) resp. DET, DETS
(nesten aldri).
DEN brukes om ikke-personlige substantiver av genus felleskjønn (hatten,
stolen, egenskapen, hytta, boka, lia), DET om ikke-personlige substantiver
av genus intetkjønn (plagget, bordet, ekteskapet). Her – ved ikke-personlige
substantiver – gjenfinner vi altså endelig det grunnleggende
togenus-systemet vi utledet ovenfor. I klartekst! Legg merke til at a-ord
regelmessig omtales med samme pronomen som en-ord: Det er overhodet ikke noe
skille mellom disse substantivklassene i denne sammenhengen (ikke-personlig
referanse).
Ved direkte styring av adjektiver og direkte tilknyttede pronomen
(bestemmelsesstyring kan vi kanskje kalle det) fant vi 2 eller i høyden 2,5
genus.
Her, ved fjernere styring, eller bedre: henvisningsstyring, finner vi fire
genus, de to velkjente, felleskjønn og intetkjønn, pluss to nye, som vi
kanskje kunne kalle personlig-hunkjønn og personlig-hankjønn.
I dette hjørnet av grammatikken er det altså ingen motstand mot en egen
hunkjønnskategori.
Knut Johansen