Man kan godt snakke om forskjellige varianter av ost og tåkelegge feltet med å trekke inn at geitosten ikke lages slik fransk geitost lages – altså at den kokes og ikke gjærer, men det er sludder at all ost fermenterer. Mozzarella – alle osters konge/dronning (og jeg snakker ikke om de latterlige imitasjonene som er å få utenfor Campania Felix) – er f eks ikke gjæret. Eller muggen. Men den er koagulert, med LØYPE. Nesten all ost lages med løype. Og deretter, av mysen, det som blir igjen etter at melken har koagulert, kan man lage mysost, det som på italiensk heter ricotta – like lite eller mye ost som den norske geitosten.
Osv osv. En masse ting kan man gjøre. Lagre kort og lenge, kaldt og varmt, slenge inn mer eller mindre salt, tilføre muggsopper av ulikt slag osv osv.
Men hva er da fellestrekket? MELK! MELK og atter MELK! Ost er behandlet/foredlet/forkvaklet melk. Bøffelmelk, sauemelk, geitemelk, kumelk. (Men ikke eselmelk – den bader man i).
At man kan finne det hensiktsmessig til tider å snakke om osteaktige substanser – pikkost f eks – er en helt annen sak. Det er IKKE ost, selv om det ser sånn ut.
Javel, vil den frekke/smarte da si – og rope/hoje/skrike SOYAMELK (i den tro at dette er å «trekke trumf ut av ermet»).
OK, nå skal vi kjøle det helt ned her, ta dette skritt for skritt.
«Soyamelk» er et substitutt laget for et glupsk og overkonsumerende marked i et melketilbedende kulturområde («vårt») til glede for de som ikke kan eller vil drikke MELK (som f eks jeg) men likevel vil delta i melkekulten (ikke jeg). Analogt kan man si det forholder seg med «soyabiff», «bønnefrikadeller», «linsestek», «alkoholfri vin» (?) osv.
MEN,
tofu er ikke substitutt for noe. Tofu er en delikat og sunn del av det tradisjonelle orientalske kosthold, som forøvrig AVSTÅR fra melkeprodukter, bortsett fra til barn, gamle og syke (og mange er de som hevder at det er en av de viktigste grunnene til at japanerne i gjennomsnitt lever lenger enn oss – dette bekreftes nå på et vis av vår samtids kolesterolforskning).
Vel, tålmodige lesere som har holdt ut helt hit vil kanskje mene at det får være måte på digresjoner. Men da kan jeg bare si – vent til jeg er ferdig med min brannfakkel om Dim Sum!
Hå hå hå!
jon
PS – Men stakkars Hege, hun skulle jo bare ha et greit og enkelt ord, og hvor blir det av det?
Tofu er ubrukelig, for det er japansk. Doufu, som det her i forumet er blitt sagt er den kinesiske versjonen av ordet, er helt ukjent (for meg, og da regner jeg med at det gjelder ALLE ANDRE).
Soyamasse – ja, hva var så galt med det da?
PPS – takk for Kinainvitasjon. Det blir gøy! Men hva med San Francisco? New Orleans? Kanskje vi burde arrangere en o-ring-tur, dit flest meldinger har bragt oss?
1. «Soy paste»: Hva det siste angår, var «bønneost» bare et hjelpeord
innført av undertegnede for å prøve å sirkle inn den kulinariske
realiteten bak ordet «soy paste». Jeg kjenner altså denne
soyabønnemassen under denne betegnelsen, som brukes gjennomgående i den
kokeboka jeg fremstiller kinesiske retter etter her i heimen. — Men
siden «tofu» er i mer allmenn bruk, synes jeg det ordet bør få forrang;
dermed vil en diskusjon av «bønneost» bli av rent akademisk interesse.
(((Hva det siste angår, akademisk interesse, kan man for øvrig forferdes
like mye over «-ost» i de norske ordene «brunost», «geitost», etc.,som
heller ikke er ost i det hele tatt, siden det ikke inngår noen
fermentering i fremstillingsprosessen! ——-Det er nå en gang flust av
slike strengt tatt villedende ordsammensetninger i alle språk, bare tenk
på engelsk «shellfish», eller for den saks skyld «broomsedge», som vi
var inne på i forrige uke: «-sedge» betyr «-starr», noen ganger «-siv»,
men planten det dreier seg om, er en gressart, altså hverken starr eller
siv. Eller tenk på «prickly ash», som i hvert fall ikke er noen ask! Man
kan jo også akademisere over «alaskasei», som er en betegnelse på en
torskefisk som ikke er noen sei i det hele tatt. — For øvrig ble denne
fisken til slutt, etter grundige diskusjoner i et engere forum, til
«hvitsei» i Heges tekst. )))
2. «Dumplings». — Hva «dumplings» angår, synes jeg Jon R., bør trekke
inn følehorna, eller snarere _bruke_ dem. — Hvis det i en
engelskspråklig bok hvor scenen er Italia står «hors d’oeuvres’, tror
jeg Jon R. straks ville ha oversatt dette med «antipasti»; tilsvarende i
en boka hvor scenen er spansk: «hors d’oeuvres» ville komme ut som
«tapas». —- På engelsk er det vanlig å kalle de små kinesiske
godsakene «dim sum» for «dumplings» (jeg er frekk nok til å si at dette
er en dårlig betegnelse også på engelsk, og «dim sum» er åpenbart på vei
inn på det språket også). Men på norsk finnes det bare en god, dekkende
og treffende betegnelse: «dim sum». — Alle andre løsninger, hvorav
mange er luftet her, har vist seg å treffe helt eller delvis på siden.
Jeg kan ikke forstå at leserne er tjent med å bli servert omtrentlige og
kanskje totalt hjemmesnekra privatord (som kanskje ikke engang er
konstruert ut fra viten eller solide undersøkelser) i stedet for det
riktige ordet. Leserne blir da ikke noe klokere av det! — Det kommer
heldigvis ganske mange romaner med kinesisk scene på norsk nå; dermed
blir en rekke kulturord fra kinesisk bedre og bedre kjent her. — Det
bør da ikke være oversetternes oppgave å forsinke utbredelsen av disse
kulturordene.
For ørvig mener jeg at foreningens kulturreise snartest mulig bør gå til
Kina! Med Harald Bøckmann som reiseleder! (Og Jon R. som deltager.)
Knut Johansen