Hei, alle sammen!
To små uker har jeg vært borte, og postkassen var full av meldinger da jeg igjen kunne slå på PC-en. Fra O-ringen alene lå det langt borti 150 godbiter og ventet på meg, og det første som slo meg idet jeg pløyde gjennom dem, alle sammen, var hvilket enestående instrument vi har i O-ringen. Jeg ser det klarere nå, med et såpass stort knippe meldinger foran meg, der jeg kan følge prosessen under ett fra det første spørsmål via de mange inspirerte innlegg frem til det endelig svar istedenfor å ta dem etter hvert som spørsmål og svar drypper inn i sanntid, ett for ett, ofte avbrutt av andre meldinger. Ikke minst opplever jeg det som uhyre inspirerende for mitt ordbokarbeid. Selv spørsmål som mange sikkert kan mene er lovlig enkle og elementære, avføder ikke sjelden kommentarer som gir en garvet ordbokredaktør skikkelige aha-opplevelser. Måtte ingen nøle med å presentere et problem av frykt for å dumme seg ut!
Det andre som slår meg, er av mer praktisk art og gjelder noe jeg egentlig har tenkt å ta opp flere ganger, og som også Jon tangerte i sitt fortrinnelige førsteinnlegg om «mettaforer», nemlig:
Er det nødvendig å gjenta hele spørsmålet hver gang man svarer/gir sitt besyv med i en sak?
Riktig nok kommer hele pakka med når man bruker «Svar til alle/Svar til avsender», men den er jo lett å fjerne eller iallfall beskjære såpass at man slipper disse bendelormene som ikke bare tar opp plass, men som også gjør det så irriterende vanskelig foruten at det tar tid å orientere seg frem til det essensielle jf. f.eks. Knuts melding 10.10.00 l6.l2 under emnet SV: O-ringen, Kitsch, kontra Dorthes forbilledlige takksigelse under samme heading.
Tom, støttet av flere, har reist spørsmålet om å gjøre O-ringen om til en «chat-gruppe» eller noe i den retning. Uten å begrunne min skepsis utover det som kan leses ut av foregående to avsnitt motargumenter er også kommet fra bl.a. Mona og Jon slutter jeg meg til dem som fraråder en slik omlegning. Vi har jo dessuten Idiomaten å ta vare på. (Jeg har deg in mente, Sian; idiomer kommer med tid og stunder.)
Takknemlig hilsen til dere alle og en ekstra velkomsthilsen til de mange nye som er kommet til
Herbert 🙂
PS
I mitt fravær (mens dere feiret Hieronymus og var på seminar) pleiet jeg min Parkinson i Karlov Vary (Karlsbad) i Den tsjekkiske republikk (som vi kaller Tsjekkia, et navn alle tsjekkere jeg kom i kontakt med syntes å mislike kommentarer, noen, f.eks. Peter?) Jeg speidet etter skyggen av Turgenjev med «sugekruset» sitt mellom kildene og søylene i kolonnadene, men forgjeves. Om han i det hele tatt var der, forsvant han i svermene av nyrike russere som dominerte den sjarmerende byen fullstendig. Oppholdet og behandlingen, bestående av vannkurer og forskjellige former for mer eller mindre sybarittiske massasjer og manipuleringer, forordnet og overvåket av en ung og vakker (men akk, så myndig og kontant) kvinnelig lege (russer hun også, selvsagt), bekom meg ellers meget vel hva allmenntilstanden angår, noe som, om enn tidsbegrenset, virker tilbake på Parkinsonismen. Men nok om det!
DS