Jeg skal gi et nytt eksempel på et slikt valg mellom pest og kolera en
oversetter kan komme opp i.
Det handler om oversettelse av oversettelse.
Rent konkret:
Jeg oversatte en bok fra engelsk, skrevet av en verdenskjent religiøs leder.
I denne boken siterer forfatteren fra klassiske tekster på sanskrit, og
sier at de betyr så og så.
Og her oppstår et problem: Den oversettelsen han gir, er ikke en ren
oversettelse, men en oversettelse med innbakte tolkninger. Hvis jeg skulle
ha oversatt sanskritteksten separat, ville jeg ha valgt andre ord og
uttrykk. Men hvis jeg gir en slik «utendensiøs» oversettelse av teksten,
blir forfatterens ord meningsløse, ettersom han baserer deler av sin
argumentasjon på sin egen noe spesielle oversettelse.
Det har hendt jeg har funnet klare faktafeil i en bok, og har korrigert dem
etter å ha samrådd meg med forfatteren (som f.eks. når en forfatter i en
bildetekst skrev at bildet viste en bygning i England, mens bildet
vitterlig var av en bygning i Bangkok). Men dette er ikke bare en enkel
faktafeil. Forfatterens tolkninger av teksten brukes til å underbygge
viktige deler av hans argumentasjonsrekke, og jeg synes ikke det skal være
min oppgave som oversetter å gi meg inn i debatt med en forfatter om slike
ting.
Til tross for at jeg ikke liker det, er jeg dermed bundet til forfatterens
oversettelse av sanskritteksten, og synes jeg må gjengi teksten i samsvar
med forfatterens tolkning – altså oversette sankritteksten på en måte som
etter mitt beste skjønn er «feil», men som stemmer med forfatterens
engelske tekst – enda sanskrithjørnet i mitt språkbevissthetsrom hyler i
protest.
Jeg forsøker å overbevise meg selv om at strengt tatt oversetter jeg jo
ikke sanskritteksten som sådan, men forfatterens oversettelse av teksten,
og håper jeg har truffet riktig valg.
Dilemmaet er sikkert noe flere har vært borti. Hva mener dere andre om det?
mvh
Kåre A. Lie
alberlie@online.no
http://alberlie.home.online.no