Foreløpig takk for hjelpsomme og interessante innspill fra Kristin, Bente,
Herbert, Knut og Tommy (som sluttet oppunder Kristins svar på alle punkt)
Jeg har nok en gang avslørt mine manglende grammatikalske evner. (Ja, jeg
hadde «lita» i bakhodet, Knut.)
Foreløpig vil jeg bare si at jeg nok lar den homofobe fyren som uttaler dette
si «di». Å la en londoner i ubestemt alder (og som jeg ikke vet noen mer om –
han er bare en guffen «gjesteartist» i boken) snakke slik en ørliten gruppe på
vestkanten i Oslo gjør, blir kanskje litt besynderlig. (Mest fordi 99% av de
norske leserne vil reagere.)
Men altså: Jeg tør påstå at dette (din fitte) er vanlig (nuvel) muntlig tale
på vestkanten i Oslo. Til tross for at det grammatikalsk er på tryne. Til
tross for at det sannsynligvis, som Herbert påpeker, skyldes at vi -bevisst
eller ubevisst- synes «di fitte» blir «enda verre».
HegeH
>===== Original Message From Kristin Gjerpe
>KnutJ skriver blant annet:
>
>>Hva «min, din, sin» angår, er reglene i bokmål skriftlig slik at man godt
>>kan velge nøytrale (i denne forbindelse) former som «min, din, sin» når
>>slike ord står FORAN substantivet:
>>
>>10. boka mi, men min el. mi bok
>>
>>Men det går ikke an å skyte seg inn under denne (ellers så velsignede)
>>regelen i en frase som den Hege serverer. Frasen er utpreget vulgær, og som
>>sådan selvfølgelig MUNTLIG.
>>
>>Dermed må man føye seg inn under de reglene som gjelder for MUNTLIG norsk,
>>og der er det langt mer vanlig at klare hunkjønnsord – ord som regelmessig
>>opptrer med -a i best. form entall – styrer hunkjønnsformer av de fem
>>ovenfor nevnte ordene som KAN vise slikt samsvar i det alminnelige bokspråk
>>(bortsett fra i bergensmålet).
>>
>>Ordet det gjelder – «fitte» – er et av de få ordene som Guttu oppfører med
>>obligatorisk -a i sin Norsk (illustrert) ordbok.
>>
>>Konklusjon: Korrekturleseren har rett – her må eiendomspronomenet «din»
>>samsvarbøyes med det tilhørende substantivets kjønn, og dermed nå det hete
>>
>>Di jævla fitte
>>
>>Heges variant, med «Din ..», vil virke (språklig) støtende.
>
>
>Knuts lærde resonnement munner ut i en entydig konklusjon. Men iom at
>konklusjonen gjelder vårt vaklevorne og høyst fleksible muntlige språk
>(sosiolekter) kan vi ikke være for sikre. Når Heges variant faktisk er i
>bruk, skal hun ikke da la romanpersonen sin anvende det? Hvor gammel er
>denne romanpersonen, hvilket sosialt skikt tilhører han? Kanskje dreier det
>seg rett og slett om sånne ting – at de som er under førti eller deromkring
>og vil være vulgære (selv om de mulignes er velutdannede og har penger,
>forresten ikke den vanligste kombinasjonen) tyr til sånne «språklig
>støtende» varianter når de vil støte noen eller bare more? Jeg bare spør.
>
>Kristin (lydhør)