Hva er galt med det ubestemte pronomen «en»?

Enkelte manusvaskere liker ikke det ubestemte pronomen
«en», som jeg er tilbøyelig til å bruke. De mener at
det kan forveksles med tallordet, eller de synes rett
og slett det høres sært ut. Jeg vet at det
departementale «en» er blitt latterliggjort, men her
dreier det seg om det folkelige «en». Som anskuelig
eksempel kan jeg nevne den skånske politimannen Kurt
Wallander, som opprinnelig kommer fra enkle kår i
Malmö og i flere år har hatt sitt virke i småbyen
Ystad. Ingen politifolk jeg har snakket med her i
småbyen Skien, sier «man», så det gjør ikke Wallander
heller. Men det har hendt at det i de samme bøkene for
eksempel* har dukket opp en pensjonert bankdirektør
med spaserstokk og omstendelig syntaks. Da bør han få
si «man». Inkonsekvent?

Da jeg fortsatt var lærer på videregående, la jeg
imidlertid merke til at det ble mer vanlig (men ikke
allment) blant unge mennesker å bruke «man» – også i
tale. Er det bare jeg som er håpløst akterutseilt,
akkurat som i «to-ring»-spørsmålet, når jeg så
fryktelig gjerne vil holde på «en»? På den annen side
har jeg levert mange oversettelser med bare «man» –
dersom stoffet har krevd det.

Jeg sitter med en manusvask nå – og vurderer om jeg
skal skifte ut «en» med «man». En jobb jeg i grunnen
kunne tenke meg å slippe.

Kari

*(oops – plasseringen av dette «for eksempel» kan
knyttes til «bare»-debatten, tror jeg)

=====
Kari Bolstad
Camilla Colletts veg 3
N-3715 Skien
Tlf. ( 47)35524942

______________________________________________________
Do You Yahoo!?
Yahoo! Norge – no.yahoo.com

Legg igjen en kommentar