Kyrre har gjort oppmerksom på at det norske navnet på krydderurten Foeniculim vulgare staves «fennikel». Dette fikk Tom Lotherington til å spørre
«Kunne du med det samme fortelle oss hvordan det uttales? (trykk/tonelag). De
vokste vilt hos meg i gamle dager, da jeg ikke hadde landsmenn til å
korrigere min muligens feilaktige uttale. (Jeg la trykk på 2. stavelse, som
om det var skrevet med to k’er).
2M – i serien Gode Minner Fra Provence»
Svar: Jeg har to ordbøker som angir trykk og tonelag i dette ordet, nemlig Norsk riksmålordbok og Einar Haugen: Norsk-engelsk ordbok. De er enige, selv om notasjonen deres ikke er helt lik:
NRO: fe´nnikel
Haugen: fen´nikel
Med litt mer klargjørende notasjon blir dette:
/1fenikel/
som betyr at ordet uttales med trykk på første stavelse og enstavelses tonelag (tonem 1). — Trykk og tonelag er dermed det samme som i ord som 1Janneken, 1Anniken, til forskjell fra 2tekkelig, 2vemmelig, som også har trykk på første stavelse, men tostavelses tonelag (tonem 2).
I ordet «fennikel» er det altså etter normen samsvar mellom skrivemåte og uttale (hva trykk angår; tonelag finnes det ingen som helst markering for i alminnelig norsk skriftkonvensjon).
Samsvaret framgår av følgende ortografiske prinsipp: (1) dobbelt konsonant etter vokal markerer regulært at vokalen er kort OG aksentuert, jf. ‘Janneken, ‘nelliken, ‘tekkelig, ‘vemmelig, ake’vitt, hepa’titt – hvor tegnet ‘ markerer at etterfølgende stavelse er aksentuert (uten å anføre tonelaget).
— I fremmedord finnes det imidlertid mange unntak fra dette prinsippet: jf. ak’kusativ, ad’dere, addi’sjon, korre’lat, appel’lere – hvor stavelsen(e) med dobbeltkonsonant ikke er aksentuert(e).
Disse skrivemåtene er styrt av et annet ortografisk prinsipp, det etymologiske: (2) fremmedord skrives med dobbeltkonsonant når ordet har det i kildespråket, uavhengig av plasseringen av aksenten; aksenten plasseres som regel der hvor den befant seg i kildespråket.
Dette kompliserer selvfølgelig saken for «fennikel», fordi den som ikke er fortrolig med ordet – men har lært å skrive det riktig, ikke kan vite om dobbeltkonsonanten i skrivemåten faller inn under regel (1) eller regel (2).
— I «fennikel»-tilfellet viser det seg at skrivemåten følger regel (1) og samtidig later til å bryte med regel (2): på latin blir jo ordet skrevet med enkelt konsonant: «foeniculum», og aksenten ligger på stavelsen -ni-. Forklaringen på dette er nok at ordet ikke er lånt inn i dansk-norsk fra latin, men fra middelnedertysk, «vennekel», hvor første stavelse var aksentuert.
— Hvis vi tar oss tid til å forfølge denne tankerekken om forhold mellom skrivemåte og uttale – altså hva aksentuering angår, kommer vi til følgende temmelig overraskende resultat:
På norsk er det bare i ord med dobbeltkonsonant vi har mulighet til å anta noe som helst om hvilken stavelse som er aksentuert på grunnlag av skrivemåten. Skrivemåten med vokal + enkeltkonsonant anvendes nemlig for to helt forskjellige ting i norsk ortografi:
(a) lang vokal OG aksentuert stavelse
(b) uaksentuert stavelse, hvor det ikke finnes noen distinksjon mellom kort og lang vokal på norsk.
Eks.:
(a) lang vokal OG aksentuert stavelse: fane /’fa:ne/, skute /’sku:te/, bære /’bære/
(b1) uaksentuert sistestavelse: jotun /’jo:tun/, atal /’a:tal/, bøffel /’bøfel/
(b2) uaksentuert førstestavelse: betale /be’ta:le/, fortelle /får’tele/, kamel /ka’me:l/
I et ord som «materiale» har da vi følgende: I stavelsene «mat-» og «-er-» representerer vokal + enkeltkonsonant uaksentuert stavelse, i stavelsen «-al-» representerer den samme bokstavkombinasjonen lang vokal OG aksentuering. På grunn av den dobbelte betydningen av «vokal + enkeltkonsonant» gir skrivemåten altså ingen veiledning hva aksentuering angår.
Dette byr vanligvis ikke på noe problem, da aksentueringsreglene i fremmedord stort sett følger visse bestemte regler (fremmeordene faller i lett gjenkjennelige grupper hva aksent angår). Dermed kan vi slutte oss til hvor trykket skal ligge i et ord som er nytt for oss ved å se hvilket kjent ord det ligner.
Men ikke desto mindre er det mange ord (uten dobbeltkonsonant) hvor vi rett og slett må lære oss trykket i ett for ett, som f.eks.
‘klematis (eller kle’matis!)
‘salvie (jeg tar meg selv i å si sal’vie)
ore’gano (er det ikke noen som sier o’regano?)
diplo’id (jeg har sagt ‘diploid i alle år, men det er feil)
eukary’ot (ditto)
En måte å finne ut hvor trykket skal ligge, er å slå opp i ordbøkene. Der står det gjerne en prikk under den aksentuerte stavelsen i vanskelige ord, men vel å merke bare når trykket ikke ligger på første stavelse. Vanskelige ord uten prikk uttales dermed med trykk på første stavelse, de med prikk med trykk på den stavelsen hvor trykket ligger.
Det er slik man skal forstå oppslagsord som «fennikel» og «klematis» i f.eks. Guttu: Norsk ordbok:
klematis [el. ma.tis] (prikk UNDER a-en)
betyr: valgfritt med trykk på første eller annen stavelse
fenikkel (uten noen prikk)
betyr: trykk på første stavelse
(Forholdet mellom kort/lang vokal i uttale og skrift er langt mer komplisert enn dette, siden ikke bare dobbeltkonsonant, men også en kombinasjon av to ulike konsonanter vanligvis også markerer kort foregående vokal, som f.eks. i «rampe» /’rampe/, «salte» /’salte/, «konsonant» /konso’nant/. Men i mange ord er vokalen likevel lang foran en tokonsonantkombinasjon: «malte» /’ma:lte/, «svarte» (verb) /’sva:rte/. Dette fører til at vi får en rekke «homografer» (tvillingord) på norsk, bare tenk på «svarte» (verb) og «svarte» (adj.), eller «malt» (verb), «malt» (subst.). Dette har jeg skrevet litt (hm!) om i tidsskriftet Forfatteren, nr. 1, 2000.)
Knut Johansen